Regjeringen virker handlingslammet i møte med hatet | Rahman Chaudhry
For første gang på lenge føler jeg meg utrygg og utsatt i min egen by.
De siste dagene har gitt meg mange førstegangsopplevelser. Det er første gang jeg skriver en kronikk på id. Det er også første gang min egen mor ber meg være forsiktig om jeg skal be i moskeen på id. Det er første gang – på lenge – jeg oppriktig har følt meg utrygg og utsatt i min egen by.
Etter angrepet på moskeen i Bærum sa Erna Solberg, som enhver regjeringssjef skal si, at ingen skal føle seg redde i Norge.
Det skulle bare mangle. Når en gruppe borgere føler seg utsatt, er det regjeringssjefens oppgave å komme til unnsetning og gjøre det som må gjøres for å sikre borgernes trygghet.
Det er tross alt myndighetenes primære oppgave. Så hvorfor gjorde ikke Solbergs lovord at jeg følte meg tryggere?
Hul fordømmelse
Problemet er at det ikke er første gang Solbergs utspill og regjeringens politikk står i alvorlig kontrast til hverandre. Om Solberg virkelig vil at min mor ikke skal bekymre seg for at noe skal skje når jeg ber id-bønn i moskeen, kan ikke regjeringens politikk lenger være hul fordømmelse.
Erna Solberg har ikke ansvar for det voksende islamhatet mange nordmenn kjenner på kroppen. Det Solberg derimot må stilles til ansvar for, er at regjeringen hennes virker handlingslammet i møte med de hatske ytringene og handlingene norske muslimer utsettes for.
Det som tidligere var enkelthendelser man kunne se forbi, er blitt et mønster av ord statsministeren «ikke ville brukt», uttalelser fra politikere i et regjeringsparti som statsministeren ikke tar eksplisitt avstand fra, og politiske beslutninger som ikke fattes fordi det kan skade regjeringsprosjektet.
Øredøvende stillhet
I januar presterte Per-Willy Amundsen å påstå at innvandrere burde få kuttet barnetrygden fordi «etniske nordmenn har en fallende fødselskurve», og at det at innvandrere skal få barn, ikke var forenlig med det Amundsen kalte en «bærekraftig befolkningssammensetning».
Andreas Slettholm kommenterer: Vi står visst ikke sammen om å fordømme terror likevel
Det var ikke en løs kanon i et Frp-lokallag som uttalte seg. Det var en tidligere justisminister i Solbergs egen regjering.
Statsministeren kunne tatt umiddelbar avstand fra sin tidligere kollegas rasistiske påstand, men ventet i flere dager med å kommentere saken.
Begrunnelsen var at regjeringen satt i budsjettforhandlinger.
Da regjeringens handlekraft skulle settes på prøve, var det plutselig ikke tid til å uttale seg. En kan undre seg over hvor betryggende nordmenn med innvandrerbakgrunn synes det var med en ukeslang øredøvende stillhet fra landets statsminister. Jeg ble i hvert fall ikke spesielt overbevist om at statsministeren min stilte opp for meg i møte med Amundsens uttalelser.
Støtter HRS
Når spørsmålet var om Human Rights Service (HRS) skulle motta statsstøtte, var imidlertid regjeringen langt mer handlekraftig.
Regjeringen slår på den ene siden fast at bekjempelse av rasisme og hatytringer er en prioritert oppgave for myndighetene. Samtidig sikrer den samme regjeringen fortsatt støtte til en stiftelse som én dag etter angrepet på Bærumsmoskeen skriver at «flere nordmenn er blitt skeptisk til islam, og det med god grunn».
Når Solberg hadde muligheten til å kunne legge frem handling i tråd med uttalelsene sine, valgte hun heller å fortsette å gi støtte til HRS. En kan stille spørsmål ved hvor mange hatytringer som forebygges ved å støtte en stiftelse som etter min mening fyrer opp under rasisme og islamhat.
Eksemplene på at Solbergs regjeringsprosjekt har forkjørsrett foran politikk som kan forebygge rasisme og islamhat, er mange. Fellesnevneren for dem er at de illustrerer regjeringens utilstrekkelighet i møte med islamhat.
Da IMDi anbefalte at HRS skulle miste statsstøtte, beholdt Solbergs regjering støtten. Da Per-Willy Amundsen sa at innvandrere ikke skulle få barnetrygd, svarte Solberg med en ukelang stillhet. Da Sylvi Listhaug mente hun ble utsatt for en heksejakt etter å ha påstått at Arbeiderpartiet mente «terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», svarte Solberg at hun ikke ville brukt akkurat de ordene.
Fra ord til handling
Med andre ord kan Solbergs opptreden hittil beskrives slik: Når det er ukontroversielt, stiller statsministeren opp. Når det kan påvirke regjeringsprosjektet, glimrer hun med sitt fravær. Det hjelper fint lite at Solberg sier regjeringen gjør alt de kan for å bekjempe islamhat når det tilsynelatende ikke stemmer.
Tilliten min til Solberg har sunket hver gang hun «ikke ville brukt de ordene». Men dersom hun virkelig mener alvor, kan hun følge opp ord med handling. Neste gang en Frp-statsråd kommer med hårreisende kommentarer, må hun avvise dem kontant. Neste gang budsjettet skal forhandles, burde HRS fratas statsstøtte. En handlingsplan mot islamofobi bør komme på plass. Retorikk må etterfølges av politikk.
Om Erna Solberg mener alvor, må hun begynne med å feie for egen regjeringsdør.
Rahman Chaudhry står på 24. plass til SVs fylkestingsliste i Vestland. Han skriver her på egne vegne.
