Debatt

Et monstrum av en bok

  • Marius Aronsen

Karl Ove Knausgård skriver både at «Det oppdiktede har ingen verdi» og at «Det dokumentariske har ingen verdi». Foto: LISE ÅSERUD/ SCANPIX, MONTASJE: AFTENPOSTEN

Det er interessant å se hvordan anmelderne sliter med å plassere Karl Ove Knausgårds bok. De både tiltrekkes og frastøtes av den.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Foto: innsendt

Utfordrer. Det er noe eget ved en roman som alle kaller stor litteratur, samtidig som de finner den uhyre problematisk. Karl Ove Knausgård utfordrer leserne med voluminøse romaner om seg selv, han fyller dem med skarpe observasjoner, pikante detaljer om familie og venner og trivialiteter fra hverdagslivet som småbarnsfar. «Det er kollosalt mange gode grunnar til å ikkje skrive slik som Karl Ove Knausgård. Men det blir strålande litteratur av det», meldte NRKs Marta Norheim om Min kamp, bind 2 .

Sliter

Det er interessant å se hvordan anmelderne sliter med å plassere boken. De både tiltrekkes og frastøtes av den. Anmeldere som før har vært skeptiske til forfattere som bruker hendelser og personer rundt seg, hyller nå en forfatter som erklærer at «det oppdiktede har ingen verdi». Det er også interessant når Aftenpostens Ingunn Økland mener at Knausgårds skildring av hvor sterkt han hater sin egen likestilte mannsrolle «gir Min kamp et nyskapende preg». Ane Farsethås mener på sin side at en forteller som raser mot sin trivielle hjemmetilværelse over så mange sider, bare blir «marginalt mer spennende enn å lese om en som skifter bleier og henter i barnehagen struttende av moderne foreldrestolthet».

Denne uenigheten røper kanskje mest anmeldernes ulike mannssyn. Ville mottagelsen vært annerledes om boken var skrevet av en kvinne, eller ville den blitt betegnet med noe som begynte på intimitet? Ellers de skjønt enige at de er spente på fortsettelsen: Er det svigermor som slurper i seg spriten, og vil det bekreftes at forfatteren hadde et forhold til en 13-åring?

Litterater

Dagbladets Trygve R. Gundersen harselerte med Brage-juryen som i sin begrunnelse mumlet at det var tette bånd mellom hovedperson og forfatter i Min kamp , i stedet for å si at fortelleren er forfatteren. Men sånt sier jo ikke litterater. Anmelderen skriver at juryen ikke forstår det, fordi dette er noe helt nytt. Fire dager senere har han publisert en artikkel der han forteller at dette likevel ikke er så helt nytt, og trekker linjer tilbake til Robinson Crusoe når det gjelder forholdet fiksjon/virkelighet.

Når det gjelder det nådeløst selvutleverende, ville jeg heller kikket mot bohemkretsen i Kristiania, hvis tre første bud godt kunne vært motto i Min kamp :

  • Du skal skrive ditt eget liv.
  • Du skal overskjære dine familierøtter.
  • Man kan ikke behandle sine eldre slett nok.
    I innledningen til Fra Kristiania-Bohemen forklarer Jæger: «Jeg ved, at denne bog er et monstrum af en bog – literært som socialt. Men desværre, den maatte bli det i begge henseender». Jæger skriver videre at «denne opgave ikke kunde løses uden ad naturalistisk vej, og fordi ethvert virkelig naturalistisk værk baade ved sin form og ved sit indhold nødvendigvis maa støde voldsomt an imod, hvad der nu for tiden ansees for god social tone».

Sosial tone

Knausgård skriver både at «det oppdiktede har ingen verdi» og at «det dokumentariske har ingen verdi». Der Jæger frasier seg litterært talent, er nok Knausgård veldig klar over at Min kamp vil ruve i norsk litteratur, og han vet godt at han støter den sosiale tone.

Jægers «roman» skapte ikke bare en intens debatt om kunstens plass i samfunnet. Trykkefrihet/ytringsfrihet ble også et tema, ikke ulikt diskusjonen etter utgivelsen av bind 1 av Min kamp .

Jæger ble dømt til 60 dagers fengsel for pornografiske skildringer. Knausgård utsetter seg også for risiko om han går videre og insisterer på at han har skrevet sitt liv også i første roman. Da blir det i så fall straff for selve handlingen, neppe for skildringen. Den får han priser for. Og når han får det, blir romanen stående som det endelige dolkestøtet for snevre romandefinisjoner. Alt blir roman når man har et blikk og en litterær formuleringsevne som Knausgård.

Innrette seg

Jægers fengselsdager skal forresten ikke ha vært de stussligste i hans liv. Han fikk innrette seg godt. Om det utenkelige skulle inntreffe for Knausgård, får den positive tanken være at mannsrollen i fangebefolkningen ikke påtvinges noen som helst feminisering. Bleieskift er det også langt mellom.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Den selvbiografiske romanen: Forfatteren blir Gud eller bøddel

  2. DEBATT

    Etikk og litteraturkritikk er i konflikt | Kristian Wikborg Wiese

  3. KULTUR

    Ukens bokspesial: Vi anmelder ukens utgivelser fra fremstående forfattere

  4. DEBATT

    Litteraturen er i ferd med å nå sitt endepunkt.

  5. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi

  6. DEBATT

    Nei, Panta forlag. Dere kan ikke sammenligne Jørgensen og Knausgård.