Domstolkommisjonen foreslår virkemidler for raskere behandling av rettssaker
Vil utnytte mulighetene ved digitalisering bedre.
Domstolene er den tredje statsmakt og utgjør grunnmuren i rettsstaten. I tillegg til å løse tvister og idømme straff, kontrollerer domstolene at forvaltningens vedtak er i tråd med lov og at lover er innenfor rammene av Grunnloven og menneskerettighetene. Grunnmuren i rettsstaten trenger imidlertid jevnlig vedlikehold og forsterkninger.
Domstolkommisjonen avslutter torsdag sitt arbeid ved å overlevere en utredning om domstolenes oppgaver og uavhengighet. En delutredning om domstolsstruktur ble levert i fjor. Til sammen gir kommisjonens anbefalinger et godt grunnlag for å styrke rettssikkerheten, bevare høy tillit til domstolene og bedre ressursutnyttelsen.
En gjennomgående anbefaling er at domstolene og dommere bør gis større ansvar for utviklingen av domstolene.
Den sentrale konfliktløseren?
Det er i dag ikke noen selvfølge at det er dommere som løser rettslige tvister i samfunnet. En tydelig nedgang i saker gir grunn til å stille spørsmål om konfliktløsning er i ferd med å bevege seg bort fra domstolene.
Domstolene behandler færre tvister mellom næringsdrivende. Undersøkelser viser også at domstolenes samlede kontroll med forvaltningen er beskjeden, både i antall saker og sammenlignet med andre land.
Nedgang i saker for domstolene kan ha sammenheng med at det er flere arenaer for konfliktløsning i samfunnet. Antagelig spiller både kostnader, tidsbruk og kompetanse inn.
Økt bruk av spesialiserte nemnder
I tillegg til private tvisteløsningsalternativer som voldgift og nettbaserte løsninger, kan det se ut som om regjering og storting styrer flere saker utenom de uavhengige domstolene. Det er særlig grunn til å fremheve den økende bruken av spesialiserte nemnder, senest ved at Diskrimineringsnemnda fikk i oppgave å behandle «metoo-saker».
For å kunne oppfylle sin samfunnsoppgave som konfliktløser, må domstolene være et tilgjengelig og aktuelt alternativ. Domstolenes tjenester må fortsatt være grundige og holde høy kvalitet, men saksbehandlingen må være mer effektiv og mindre kostnadskrevende.
Bedre og mer effektiv saksbehandling
Kommisjonen foreslår virkemidler for raskere og mer konsentrert behandling av saker. Det er nødvendig å styrke saksforberedelsen for å tilrettelegge for kortere rettssaker.
Eksempel på en liten, men viktig endring, er at advokater må slutte å lese opp dokumenter under hovedforhandlingene. Mulighetene som ligger i digitalisering, må utnyttes til å forbedre arbeidsprosessene, kommunikasjonen med advokater og andre brukere, samt utvikle nettbaserte tjenester.
Riksrevisjonen: Domstolene bruker for lang tid
Reform av ankebehandlingen
Videre foreslår kommisjonen en reform av ankebehandlingen i lagmannsretten. En anke bør være en kontroll av tingrettens behandling og ikke en full ny runde. Ankebehandlingen bør ikke være mer omfattende enn tingrettsbehandlingen. Et hovedgrep er å avskjære muligheten til å komme med nye faktiske eller juridiske grunnlag i ankeomgangen. Reformen vil både heve kvaliteten og spare ressurser.
Spesialisering vil heve kvaliteten på den enkelte rettsavgjørelse og dermed styrke tilliten til domstolene som konfliktløser, men også gjøre saksbehandlingen mer effektiv. En dommer med spesialkompetanse vil kunne være mer treffsikker og styre saken mer aktivt. Større fagmiljøer er en forutsetning for at flere domstoler skal gjennomføre moderat spesialisering. Det er særlig viktig i saker som gjelder barn.
Regjeringen får mindre innflytelse over dommerutnevnelser
Domstolenes uavhengighet står sentralt i kommisjonens anbefalinger. I Norge er den politiske kulturen for å sikre domstolenes uavhengighet sterk, men også hos oss er det nødvendig å verne om en god rettsstatskultur.
Regjeringen har en forholdsvis stor innflytelse over domstolsadministrative forhold. Kommisjonen foreslår at noe myndighet overføres til dommerne og Domstoladministrasjonen for å skape en bedre balanse mellom statsmaktene. En viktig endring er at regjeringen får mindre innflytelse på hvem som utnevnes til dommere.
Begrense antall dommerfullmektiger
For å sikre kompetanse og uavhengighet bør hovedregelen være dommere med relevant erfaring i faste stillinger. I dag er omtrent en tredjedel av dommerne midlertidige, og dommerfullmektiger utgjør halvparten av fagdommerne som dømmer i tingrettene i løpet av et år.
Kommisjonen foreslår flere endringer på dette området. Det viktigste tiltaket er å begrense antall dommerfullmektiger, samt strengere regulering av hvilke saker de kan avgjøre. Kommisjonen mener færre midlertidige dommere vil bidra til å styrke rettssikkerheten.
Øvre tak på antall høyesterettsdommere
Uavhengighet er også begrunnelsen for at kommisjonen anbefaler å lovregulere kriterier for hvordan saker fordeles til dommere. Saksfordeling bør skje etter saklige og objektive kriterier for å hindre at det tas utenforliggende hensyn som kan påvirke utfallet av en sak. Dette er det punktet hvor norsk praksis er i strid med internasjonale anbefalinger.
Domstolkommisjonen mener det er behov for å modernisere og oppdatere Grunnlovens bestemmelser om domstolene. Et øvre tak på antallet dommere i Høyesterett og dommerutnevnelser etter innstilling fra et uavhengig råd er blant de sentrale garantiene for uavhengige domstoler som bør inn i Grunnloven.
