Sprer myter om Hjemmefrontens likvidasjoner
Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby gikk ikke i graven med noen hemmeligheter om likvidasjoner.
Det er vanskelig si hva som foregår i deler av forlagsverdenen for øyeblikket, men den ene redaktøren etter den andre forsøker seg på historieskrivning om okkupasjonstiden i Norge.
Resultatet er nedslående og bedrøvelig.
Sist ut var forlagsredaktør Aslak Nore i Aftenposten, i en kronikk om Hjemmefrontens likvidasjoner. I sitt ønske om åpenhet slår han inn åpne dører.
Utdatert problemstilling
Etter andre halvpart av 90-tallet, hovedsakelig i min bok Over grensen?, er temaet belyst i detalj. Men ikke de detaljene som Nore etterlyser: navnelister over dem som utførte disse krigshandlingene.
Dette har ikke samfunnet krav på å vite, like lite som navnene på dem som henrettet Vidkun Quisling, eller for den saks skyld norske spesialsoldater som har utført sine operasjoner i utlandet i de siste tiårene.
Tvert imot: De utførte sin krevende tjeneste på oppdrag av våre myndigheter og har krav på både anonymitet og beskyttelse. Åpenhet om disse navnene har ingen betydning for forståelsen av historien. Så får heller Nore slite med å forstå dette.
Folkerettslig og juridisk er problemstillingen avklart. Nore forsøker å nøre opp under glør som ikke finnes. Hans beskrivelse av problemstillingen er rett og slett utdatert.
På samme spor som Michelet
Det har alltid vært åpenhet om likvidasjonen av Karl A. Marthinsen, klarert av den norske regjeringen i London. Den har vært beskrevet i detalj i bøker og i dokumentarfilmen Strengt hemmelig av Benedicte Orvung i 2010.
«Rundt 30 nordmenn ble henrettet som represalier», skriver Nore. Hvorfor ordet «rundt»? Tallet er eksakt. 28 ble henrettet. Fire av dem var tilfeldig plukket ut samme dag med den hensikt å spre frykt, resten var motstandsfolk, tidligere arrestert for motstandsaktivitet.
«Represaliene var grusomme», fortsetter forlagsredaktøren, og lager en kobling til to navngitte personer. Til alt overmål er begge feil! Tankene skal gå i retning av skyld. Her er han på samme spor som Marte Michelet: Hjemmefronten, ikke nazismen, blir problemet.
Nore sammenligner okkupantens fremferd i Norge med Lidice, en landsby i Tsjekkoslovakia som ble jevnet med jorden som hevn etter attentatet mot Reinhard Heydrich.
Alle mannlige innbyggere ble skutt, kvinner og barn ble sendt til konsentrasjonsleir. I alt 340 ble drept.
De 28 henrettede på Akershus festning er en del av krigens brutale virkelighet. De døde i kampen mot nazismen, som millioner av andre. Norge var med i en allianse i verdenskrigen mot nazismen. I denne krigen døde i snitt ca. 30.000, hver dag, fra 1. september 1939 til 8. mai 1945. Så får leserne vurdere Nores språkbruk.
Historiefaglig kunnskap finnes
Nore fortsetter med å spre myter. Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby gikk ikke i graven med noen hemmeligheter om likvidasjoner.
De delte sin kunnskap om dette med folk de visste kunne behandle dette stoffet på en historiefaglig måte. Blant disse var hverken journalister eller forlagsredaktører.
Listen over spørsmål Nore mener min bok ikke besvarer, viser at han enten ikke har lest den eller ikke forstått det han har lest. Alle som vil, kan gå inn på bokhylla.no og lese boken. Der kan de sjekke sannhetsgehalten i Nores påstander. Også Leif Tronstads dagbok er nyttig.
