Debatt

Forskningsresultatene du ikke får se | Jan-Ole Hesselberg

  • Jan-Ole Hesselberg, psykologspesialist og ledende fagsjef, ExtraStiftelsen
Studier med «upopulære» resultater har en lei tendens til å være overrepresentert blant dem som aldri publiseres, skriver artikkelforfatteren.

Selv om forskningsinstitusjoner og legemiddelfirmaer ikke føler at resultatene er publiseringsverdige, så bør det ikke være opp til dem å avgjøre om de er det.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Legevitenskapen er ødelagt. Og jeg tror oppriktig at hvis pasienter og offentligheten noensinne forstår fullt ut hva som er blitt gjort mot dem – hva leger, akademikere og regulerende myndigheter har tillatt – så vil de bli sinte.»

Slik åpner legen og epidemiologen Ben Goldacre boken Bitter pille. «Hvordan legemiddelindustrien villeder legene og skader pasientene» er undertittelen, og forbipasserende kan forledes til å tro at boken er nok en fantasifull konspirasjonsteori om legemiddelindustriens ondskap.

Legemiddelfirmaenes fremtreden spiller imidlertid bare en birolle i hovedbudskapet.

I stedet handler boken om hvordan vi med åpne øyne forsømmer det som skal gi hele verden et lengre liv med færre plager: Den kliniske forskningen.

Forskningen som omhandler behandlinger for psykiske og fysiske plager og som foregår på levende mennesker som har stilt seg selv til disposisjon.

Forskning som ligger bortgjemt

Forskningen har allerede gitt oss livreddende blodfortynnende medisiner og nye operasjonsmetoder. Den har sørget for at vordende mødre tar folat og at vi legger spedbarn på ryggen.

Men suksesser er ingen garanti for at alt er bra. Skal vi fortsette å høste fruktene av den kliniske forskningen, må noe gjøres.

I dag ligger en betydelig andel av den kliniske forskningen som er gjennomført, bortgjemt

I dag ligger en betydelig andel av den kliniske forskningen som er gjennomført, bortgjemt. Kanskje i forskernes skuffer, eller i safer hos firmaer som ikke ønsker at den skal ut.

Faktisk viser fire større undersøkelser fra henholdsvis 2009, 2010, 2014 og 2016 at rundt halvparten av alle kliniske studier ikke er tilgjengelige for offentligheten.

Og det er ikke tilfeldig hvilke studier som publiseres og hvilke vi aldri får se.

«Upopulære» resultater

Studier med «upopulære» resultater har en lei tendens til å være overrepresentert blant dem som aldri publiseres. De upopulære funnene er de som ikke løfter karrièren til forskerne, eller som ikke gir anseelse til forskningsinstitusjonen. For eksempel hvis man finner at et stoff hverken forårsaker eller forebygger kreft.

Studier med «upopulære» resultater har en lei tendens til å være overrepresentert blant dem som aldri publiseres

De upopulære funnene er også de som viser at produktet et firma har utviklet – som for eksempel et legemiddel – ikke har effekt eller har større bivirkninger enn forventet.

At det ikke er tilfeldig hvilke studier som aldri publiseres, kalles «publiseringsskjevhet» («publication bias»). For det bildet som skapes av de publiserte studiene, representerer ikke virkeligheten. Bildet er skjevt.

Dramatiske konsekvenser

Konsekvensene kan være dramatiske.

Et mye brukt eksempel er den amerikanske medisinprofessoren Erick H. Turners undersøkelse fra 2008. Han og kollegene gjennomgikk alle studiene på antidepressiver som ble levert inn til det amerikanske Food and Drug Administration (FDA) i forbindelse med søknad om godkjenning.

Totalt 74 studier ble sendt inn, og de omhandlet 12 forskjellige medikamenter. Resultatene viste en nesten perfekt 50-50 fordeling, hvor halvparten viste at legemidlene hadde effekt og den andre halvparten at de ikke hadde effekt.

Så undersøkte Turner hvilke av disse som endte opp med å bli publisert. Altså hvilke som ble tilgjengelige for din fastlege, deg og andre forskere.

Resultatene var sjokkerende.

Med unntak av en eneste studie ble alle de som viste at legemidlene hadde effekt, publisert, mens bare tre (!) av de negative resultatene ble publisert.

Bortkastet bruk av tid og helse

Problemet med publiseringsskjevhet begrenser seg ikke til det store utland.

I fjor gjennomførte Forskning.no, med støtte fra Fritt Ord, en spørreundersøkelse blant professorer i klinisk medisin ved tre av våre universiteter. Flertallet av dem som svarte oppga at de hadde unnlatt å publisere, og en betydelig andel medga at de gjorde det av årsaker som er etisk uforsvarlige (som for eksempel at man fikk «uønskede» resultater).

Dette fører med seg en rekke små og store problemer.

Andre forskere kaster bort tid på studier som har vært gjort tidligere. Man utsetter forsøkspersoner for bortkastet bruk av tid og helse og utsetter dem for potensielt alvorlige belastninger. Og vi kan risikere å fortsette å gi behandlinger som i verste fall kan koste menneskeliv.

Vi kan risikere å fortsette å gi behandlinger som i verste fall kan koste menneskeliv

Legemiddelfirmaet Merck har gjennom flere rettssaker rundt legemiddelet Vioxx gått med på å betale flere milliarder i erstatning i forlik hvor de blant annet ble anklaget for å tilbakeholde informasjon om alvorlige bivirkninger. Det er anslått at mange tusen menneskeliv gikk tapt og i Norge ga Norsk Pasientskadeerstatning medhold i 114 saker vedrørende Vioxx. 19 omhandlet dødsfall.

Hvor mye publiseres ikke?

Du ville vært en idiot om du aksepterte å spille yatzy med en som kaster terningene bak et forheng og selv bestemmer hvilke kast du fikk se. Like fullt er det varianter av dette vi har godtatt og fortsatt godtar innenfor helseforskningen.

Vi har akseptert at det er mulig å gjøre studier uten å publisere dem, slik at beslutningstagere og helsepersonell bare ser utvalgte yatzykast. Og selv om det har skjedd viktige, positive endringer de siste årene, er det ingen i dag som kan svare på hvor stor andel av den igangsatte norske forskningen som gjennomføres og publiseres som planlagt.

Ikke universitetene, ikke Forskingsrådet, ikke Etisk-Komité, ikke Kunnskapsdepartementet. Ingen.

Kampanjemål: Alt skal registreres

I 2013 startet toneangivende aktører i internasjonal helseforskning en kampanje kalt AllTrials.

Målsetningen deres er at alle kliniske studier, tidligere og nåværende, skal registreres og rapporteres.

I Norge har allerede Kreftforeningen, Kunnskapssenteret, RELIS og Etisk komité undertegnet, men langt flere burde ha interesse av å legge press på myndigheter og forskningsinstitusjoner som vi i ExtraStiftelsen mener har gjort altfor lite for å få oversikt over og gjøre noe med problemet.

Stiftelsen er den frivillige helseinnsatsens egen stiftelse. Bak oss står 32 medlemsorganisasjoner som tilsammen har 1,2 millioner norske medlemmer. På vegne av dem deler vi årlig ut ca. 250 millioner kroner til helseprosjekter og -forskning og er med det en viktig finansiør av norsk helseforskning.

I den forbindelse interesserer medlemmene seg bare for en ting: Hvilke helsetiltak som fungerer. For å vite det, må all kunnskap på bordet.

Selv om forskerne, forskningsinstitusjonene og legemiddelfirmaene ikke føler at resultatene er publiseringsverdige, så bør det ikke være opp til dem å avgjøre om de er det.

På Twitter: @JOHesselberg

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Også forsker Simen Gaure har skrevet om «publication bias» i artikkelen Snikende skjevhet.

Drikker du alkohol for helsens skyld? Les dette, skriver Erik Arnesen.

Les mer om

  1. Forskning og vitenskap
  2. Legemidler