Hva pandemien har lært oss om intensivkapasitet og beredskap
Helsetjenesten er avhengig av utenlandske vikarer.
Helseforetak og sykehus la våren 2020 kriseplaner for å møte en stor pandemibølge. Bemanning var og er en flaskehals, men samlet sett står vi bedre rustet i dag enn for ett år siden.
Behandlingskapasitet ble et viktig område da koronapandemien kom. En kartlegging i mars 2020 viste at det var 157 bemannede intensivplasser i Helse sør-øst. Det fantes beredskapsplaner for å øke antall plasser til 392, men analyser viste at pandemien kunne komme til å kreve langt mer av oss.
Regjeringen ga de fire regionale helseforetakene i oppdrag å planlegge for en bølge med 4500 covid-19-pasienter på sykehus samtidig, hvorav 1200 på intensiv. For Helse sør-øst ville dette gi en topp med 2543 innlagte pasienter, hvorav 678 pasienter på intensiv.
Utstyr og bemanning
Helseforetak og sykehus utviklet raskt stegvise planer for hvordan personell og areal må omdisponeres ved en økning i antall covid-19-pasienter. Og kritisk infrastruktur som forsyning av gass, vann og strøm, er gjennomgått.
I mars var det knapphet på smittevernutstyr og forbruksmateriell. Det er nå etablert store lagre av utstyr og legemidler. Antall respiratorer er mer enn doblet, og det er gjort innkjøp for over 100 års normalforbruk av noen typer smittevernutstyr.
Fagmiljøene utviklet teambaserte modeller med lavere dekning av intensivsykepleiere enn det vi har i en normalsituasjon. Helsetjenesten har drevet opplæring av helsepersonell til nye oppgaver både våren og høsten 2020. Det er opplagt at kvaliteten ikke vil være den samme i en krisesituasjon, hvor målet er å redde flest mulig liv med de ressursene som er tilgjengelig.
Tilstrekkelig kapasitet?
I risikovurderinger som ble gjort i april og november, kommer knapphet på kyndig personell ut som den største begrensningen.
Ved en pandemi vil personell måtte omdisponeres og aktivitet prioriteres. Helseforetak og sykehus reduserte planlagt aktivitet i mars og april. Nå er det tilnærmet full aktivitet, samtidig som det er mangel på faste vikarer grunnet strenge karantenebestemmelser. Dette har gitt en krevende situasjon.
Det er blitt tydelig hvor avhengig helsetjenesten er av utenlandske vikarer, og i særlig grad intensivsykepleiere. Her har vi et felles ansvar for å finne løsninger. Vi tar med oss erfaringer fra pandemien når vi nå skal vurdere hvilken intensivkapasitet det er behov for fremover.
