Høyre bør snu om eggdonasjon. Motargumentene våre holder rett og slett ikke vann. | Kristian Tonning Riise

Det hele vitner om et litt gammeldags og utdatert syn på kjønnsceller og foreldreskap.

I parforhold der mannen er infertil, og kvinnen vil ha egne barn, kan de få barn sammen via sæddonor. Hvis det derimot er kvinnen som er infertil, og mannen vil ha egne barn, må han simpelthen finne noen andre å lage dem med.

Ville det ikke vært et bedre familiekonservativt standpunkt å gi dem tilgang til eggdonasjon?

Det blåser opp til ny debatt om eggdonasjon i Høyre. I morgen lanseres andreutkastet til Høyres stortingsprogram. Der er ikke eggdonasjon nevnt, og spørsmålet er i stedet overlatt fullt og helt til landsmøtet i mars å bestemme.

Om genetikk er avgjørende, hva med adopsjon?

Vi har tradisjon for gode etiske og prinsipielle debatter i Høyre, og jeg gleder meg til denne debatten. For jeg er helt klar på at Høyre bør snu i dette spørsmålet. Argumentene våre mot eggdonasjon holder rett og slett ikke vann.

Kronargumentet for fortsatt å si nei synes å være at det «rører ved tryggheten barn har hatt om at den som føder deg er din genetiske mor».

Men hva består egentlig denne tryggheten i? Det vokser opp en rekke barn i dag som ikke vet hvem en eller begge av sine genetiske foreldre er. Det betyr ikke at de har en dårligere eller mer utrygg oppvekst av den grunn.

Hvis det dessuten er sammenhengen mellom oppvekst og genetikk som er så avgjørende viktig, så bør man jo primært slå hardt ned på adopsjon, der hele det genetiske opphavet er frikoblet fra både sosial mor og far.

Den prinsipielle forskjellen på eggdonasjon og sæddonasjon er også vanskelig å forstå. Hvorfor er det angivelig så mye vanskeligere å være en god mor med donoregg enn det er å være en god far med donorsæd?

Det hele vitner om et litt gammeldags og utdatert syn på kjønnsceller og foreldreskap.

Ingen glideflukt mot surrogati

Et annet argument som brukes hyppig er at eggdonasjon vil føre til en glideflukt mot også å åpne for surrogati. Nå er jeg for så vidt tilhenger av surrogati, men jeg er ikke enig i at det er noen automatikk i at det ene følger av det andre.

Jeg synes det er langt flere etiske betenkeligheter med surrogati – i motsetning til eggdonasjon, som jeg ser svært få etiske betenkeligheter ved.

En betydelig forskjell på eggdonasjon og surrogati, som er ganske åpenbar, er at en surrogatmor bærer frem et barn som noen andre skal oppdra. Ved eggdonasjon bærer du frem ditt eget barn, som du selv skal oppdra, men med genetisk materiale fra en annen kvinne.

Barnet er altså hjemme hos sine foreldre, i det øyeblikket et befruktet egg settes inn i livmoren.

Et familiekonservativt ja til eggdonasjon

Det er dessuten gode argumenter for eggdonasjon, også fra et familiekonservativt ståsted. Ønsket om å videreføre genene sine er et ganske grunnleggende menneskelig behov. Derfor har vi sørget for at par, der mannen er infertil, kan få barn sammen med sin partner via sæddonasjon.

Nå er det å donere sæd en ganske simpel øvelse, men jeg antar at dette er bedre for parforholdet enn om kvinnen var tvunget til å finne en erstatter å gjøre det på «gamlemåten» med.

For par der det er kvinnen som har fungerende livmor, men defekte eggstokker, er problemstillingen litt vanskeligere. I dag er Høyres standpunkt at slike par har to valg: Enten må de adoptere, eller så må mannen finne seg noen andre å lage barn med.

Jeg kan ikke se at det er noe mindre konservativt i stedet å mene at de burde få tilgang til eggdonasjon. Snarere tvert imot.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter