Debatt

Kronikk: Selvfiksjonen - et litterært endetidsfenomen? Frode Helmich Pedersen

  • Frode Helmich Pedersen, redaksjonsmedlem i Vinduet

Er det mulig å se for seg at nye generasjoner av skrivende mennesker vil velge vekk skjermene og lett fordøyelige betroelser til fordel for langsomme, boklige studier?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Shutterstock / NTB Scanpix

Frode Helmich Pedersen

I en kommentar til debatten om virkelighetslitteraturen uttaler Knut Faldbakken til Dagbladet at «forfattere bruker virkeligheten hele tiden». Underforstått: Når mange forfattere nå skriver selvfiksjon, gjør de egentlig bare det samme som forfattere alltid har gjort, om enn kanskje på litt nye måter.

Poenget er blitt fremført i ulike varianter i løpet av høsten: Litteraturen har alltid hatt med virkeligheten å gjøre, og det er derfor ingen grunn til å diskutere selvfiksjonen som om den representerte et nytt fenomen.

Selvfiksjonen er et nytt fenomen

Jeg har imidlertid til gode å se treffende henvisninger til fortidige diktverk hvor forfatteren ikke bare opptrer som hovedperson (under sitt virkelige navn), men hvor også forfatterens venner og familie utgjør handlingens sentrale persongalleri.

Altså vil jeg for min del på det mest bestemte mene at selvfiksjonen (om ikke nødvendigvis «virkelighetslitteraturen») må betraktes som et nytt litterært fenomen.

Når dette fenomenet dessuten ser ut til å ha blitt samtidens dominerende litterære form, skyldes det naturligvis ikke minst den begeistrede publikumsresponsen. Knausgårds og Espedals store suksess tyder på at denne typen litteratur svarer til et behov i tiden som vanskelig kan sees løsrevet fra oppkomsten av realityserier, true crime-mysterier og alle slags selvbekjennende blogginnlegg.

Virkelighetshungeren gjelder altså både forfattere og publikum, og ser ut til å gå hånd i hånd med en tiltagende tretthet ved fiksjon som sådan.

Den littrære fremtiden er uviss

Knausgård beskriver denne trettheten i andre bind av Min kamp-serien: «De siste årene hadde jeg mistet mer og mer tro på litteraturen. Jeg leste, og tenkte, dette er det noen som har funnet på».

  • Les også Ingunn Øklands aktuelle kommentar: Knausgård er best når han dikter

Samme holdning finner vi hos den amerikanske forfatteren Lydia Davis: «Nå for tiden foretrekker jeg bøker som inneholder noe virkelig, eller noe forfatteren i det minste trodde var virkelig. Jeg har ikke lyst til å kjede meg over en annens fantasi».

Altså, litteraturen er kjedelig fordi den bare er oppspinn, fantasi, diktning. I stedet søker man altså noe reelt, noe som faktisk har hendt og som involverer virkelige personer. Men hvis dette er et uttrykk for en representativ holdning i kulturen – hvilken litterær fremtid går vi da i møte?

En antilitterær bevegelse

Selvfiksjonen kommer i mange former, men er typisk skrevet ut fra et avantgardistisk konsept om at forfatteren skal skrive sitt liv slik det faktisk har vært, uavhengig av estetiske krav til fortetning, betydningsfylde, presisjon og originalitet.

Romaner skrevet på denne måten vil dermed uvegerlig få noe ulitterært over seg, siden de ikke først og fremst er komponert ut fra vurderinger av hva som vil øke verkets estetiske verdi, men ut fra ønsket om å være tro mot konseptet. Derav de mange intetsigende rapportene fra ferieturer, vennemiddager og byturer i Knausgårds romaner.

Når Min kamp-romanene imidlertid også tidvis er stor diktekunst, skyldes det først og fremst at Knausgård har et nært forhold til den litterære tradisjonen. Ikke desto mindre må romanene hans sies å ha bidratt til å føre det litterære feltet bort fra denne tradisjonen.

Grunn til bekymring

En slik antilitterær bevegelse kan kanskje være forfriskende når den foregår i litteraturens randsoner, men idet den rykker inn i sentrum av det litterære feltet – til publikums applaus – er det grunn til bekymring.

Litteraturen kan nemlig ikke kutte båndene til tradisjonen uten samtidig å miste seg selv. Som den amerikanske romanforfatteren Cormac McCarthy så presist har formulert det: «The ugly fact is books are made out of books, the novel depends for its life on the novels that have been written». Sagt litt annerledes: Det er umulig å lage original litteratur uten å ha inngående kjennskap til fortidens store verker.

Nye digitale vaner gir konsentrasjonsvansker

Hva er grunnen til at så mange av samtidsforfatterne i dag skriver selvfiksjon?

Man kan selvsagt håpe at dette bare er en forbigående trend. For min del klarer jeg imidlertid ikke å fri meg fra fornemmelsen av at dette er et litterært endetidssymptom.

Når stadig flere unge forfattere mister kontakten med den litterære tradisjonen, hva er da mer naturlig enn å skrive virkelighetsnær prosa basert på egne livserfaringer?

Bret Easton Ellis setter fingeren på problemet i et nylig intervju med Morgenbladet. Når han her medgir sin voksende lede ved fiksjonen, skylder han på konsentrasjonsvanskene som har oppstått som en følge av hans nye digitale vaner.

Livet foran skjermene

Det kan vel neppe herske tvil om at livet foran skjermene gjør oss stadig mer utålmodige, og slik sett står i et motsetningsforhold til det møysommelige og konsentrasjonskrevende arbeidet det er å sette seg inn i fortidens litterære verker. Og når de nye digitale vanene kan forandre lese- og skrivevanene til en forfatter av Ellis’ generasjon, hvordan skal det da gå med de generasjonene som har tilbrakt hele sin oppvekst foran skjermene?

Dersom du, kjære leser, er svært uenig i dette, er du helt sikkert i godt selskap. I hvert fall har jeg ennå ikke møtt noen som er enig med meg i at litteraturen nå er i ferd med å nå sitt endepunkt.

Intet ville glede meg mer enn om jeg tar grundig feil. Men er det mulig å se for seg at kommende generasjoner av skrivende mennesker vil velge vekk skjermene, med sitt uendelige forråd av underholdning og lett fordøyelige betroelser, til fordel for langsomme, boklige studier?

Dersom svaret er nei, kan jeg ikke se at det er mulig å se lyst på litteraturens fremtid.

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Litteratur
  3. Kultur
  4. Debatt
  5. Kunst

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Virkelighetsdebatt på villspor | Kristine Næss

  2. KULTUR

    Ingunn Økland: Knausgård forsvarer en litteratur uten fiksjon, men selv er han best når han dikter

  3. KULTUR

    Preben Jordal: – Virker som om nye forfattere ikke har lest så mye før de begynte å skrive

  4. DEBATT

    Uredelig av Marstein ikke å gå inn på vektingen av menneskelige hensyn opp mot litterær verdi

  5. DEBATT

    Nei, Panta forlag. Dere kan ikke sammenligne Jørgensen og Knausgård.

  6. KULTUR

    Vigdis Hjorth: – Aftenposten liker ikke at jeg henger ut pene vestkantfamilier