Debatt

Dalai Lama: Åtti år og like farlig

  • Torbjørn Færøvik
    Torbjørn Færøvik
    Forfatter og Kina-kjenner
Mens tiden går, venter Beijings mektige menn på at Dalai Lama skal dø. Men blir det lettere å temme tibetanerne da? skriver Torbjørn Færøvik.

Han tilbes av sine egne, reiser verden rundt, samler fulle hus og beundres av millioner. I dag runder han de åtti.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den aldri hvilende Dalai Lama feirer dagen i Anaheim i USA. 80 år er ingen alder, sier han selv – og ler.

Torbjørn Færøvik.

Merkedagen er likevel en påminnelse om tidens ubønnhørlige gang. Før eller senere vil også «Hans Hellighet» gå bort. Nyheten vil med stor sannsynlighet utløse en ny runde i den bitre striden mellom det kinesiske lederskapet og de hardt prøvede tibetanerne.

Lhamo Thondup, som han opprinnelig het, ble født i Tibets nordøstlige utkant 6. juli 1935. To år senere ble han identifisert som en gjenfødelse av den avdøde 13. Dalai Lama. Innsettelsesseremonien fant sted i Lhasa i 1940. Inntil videre styrte en regent på guttens vegne.

I 1950 – bare 15 år gammel – ble han også betrodd oppgaven som fjellrikets fremste politiske leder. Fra nå av styrte han, i det minste formelt, ikke bare i navnet, men også i gavnet.

Flyktet til India i 1959

Resten er historie. I 1959 flyktet Dalai Lama og titusener andre tibetanere til India. Det selvstyreløfte Mao hadde gitt dem, hadde vist seg å være et bedrag. Siden den gang har Dalai Lama våknet hver morgen i Dharamsala, sitt eksilrede, med utsikt til Himalayas sørlige skråninger.

«Jeg pleier å starte dagen med å be for Kina», fortalte han da jeg møtte ham der, i 1996.

«Jeg har aldri vært noen fiende av det kinesiske folk, og mange av mine venner er kinesere. Det eneste jeg beklager, er at de kinesiske lederne betrakter tibetanerne som mindreverdige. Denne holdningen er roten til alt det onde som har skjedd i Tibet de siste tiårene.»

Enhver som møter Dalai Lama, blir slått av hans optimistiske sinnelag. Men kanskje hadde han større grunn til optimisme tidlig på 1980-tallet, da Deng Xiaoping innsatte reformatoren Hu Yaobang som partisjef.

Ingen partileder hadde tatt seg bryet med å besøke Tibet før Hu tok tømmene og fløy til Lhasa. Synet som møtte ham, gjorde ham rasende. Fattige mennesker over alt, bare elendighet. Ansikt til ansikt med de lokale partikadrene sa han at pengene som Beijing hadde bevilget, like godt kunne ha vært kastet i Lhasaelven.

Tilbake i hovedstaden lovte han bot og bedring. I stedet falt han i unåde, for bare å bli avsatt i 1987.

Har lagt frem en fredsplan

I håp om å holde saken varm holdt Dalai Lama i 1988 en tale i Strasbourg hvor han la frem en fredsplan som fremdeles står ved lag.

Viktigste punkt var at tibetanerne måtte få reelt selvstyre innenfor rammen av Folkerepublikken Kina. Til gjengjeld skulle Beijing ha full kontroll over forsvars— og utenrikspolitikken.

Inntil da hadde Dalai Lama krevd uavhengighet for Tibet. Selvstyreforslaget ble aldri seriøst vurdert.

Året etter ble Beijing lammet av demokratiopprøret på Den himmelske freds plass. Dramaet sjokkerte de kinesiske lederne, som reagerte med å stramme grepet i hele landet, også i Tibet.

Fredsprisen åpnet dører

Samme år ble Dalai Lama hedret med Nobels fredspris. Tildelingen bidro, som han selv har sagt, til «å åpne dører» over hele verden.

Mens lederne i Beijing slikket sine sår, vandret han smilende inn i Det hvite hus og Downing Street nr. 10. Men nå er den tid forbi.

I takt med Kinas voksende styrke skjeler vestlige politikere stadig mer til Beijing. Britenes statsminister David Cameron brant seg stygt da han i 2012 mottok den tibetanske lederen, trass i Kinas advarsler. Etterpå måtte han krype til korset i Folkets store hall og love kineserne at det ikke skulle gjenta seg.

Også president Obama har bestemt seg for å holde sin gamle venn på en armlengdes avstand.

Slutt på godviljen

Dalai Lama verdsatte i mange år vennskapet med Sør-Afrikas Nelson Mandela. Som tilhengere av ikkevold dyrket de de samme prinsipper.

Men straks Mandela var borte, var det slutt på godviljen. Kinas milliardinvesteringer ble viktigere. Da Dalai Lama i fjor ville delta på en konferanse i Cape Town sammen med ni andre fredsprisvinnere, ble han nektet visum.

Hvor han enn reiser, truer Kina vertene med «konsekvenser» hvis de mottar Dalai Lama. I en tid hvor land etter land gjør seg avhengige av Kina, er det fristende å velge minste motstands vei.

Mens tiden går, venter Beijings mektige menn på at Dalai Lama skal dø. Men blir det lettere å temme tibetanerne da?

I årevis har han strevd med å snakke de urolige av hjertet til rette – og klart det. Når han omsider er borte, kan unge rastløse tibetanere lett fristes til voldshandlinger, særlig fordi Kina gjør krav på å utpeke den neste Dalai Lama i rekken. Selvbrenningene som har hjemsøkt fjellriket siden 2009, er et dramatisk signal om den misnøye som rår blant mange tibetanere.

Et stekt kommunistparti

Tibet-problemet vil høyst sannsynlig bestå lenge etter Dalai Lamas død.

Når det er så vanskelig å løse, er det ikke bare fordi etniske utfordringer generelt sett er krevende.

Vel så viktig er det at Kina er en sentralstyrt stat med et sterkt, enerådende kommunistparti. Systemet er rett og slett ikke skapt med tanke på politisk og etnisk mangfold.

Derfor kan vi vente mye etnisk støy fra den usmidige stormakten i årene som kommer.

Les også

  1. Feighetens hus

  2. Ingen Dalai Lama i denne sal

  3. Britene vokter seg vel for å kommentere Hongkong

Les mer om

  1. Debatt
  2. Dalai Lama