Debatt

Dagens kortinnlegg | mandag 11. september

  • Redaksjonen

Dagens kortinnlegg tar for seg krav til lærerutdanningen, teaterkritikk, eldrepolitikk og Aftenposten, politihøgskolen til Moss, BSU og inntekt, pelsdyrhold og stigmaet ved å bli minstepensjonist.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fire i matte er et moderat krav

Kravet om karakteren fire i matematikk for å komme inn på lærerutdanningen har møtt mye motbør. Hovedinnvendingen synes å være at motiverte unge som vil bli lærere ikke får plass. Men er kravet urimelig? Debatten kan forlede en til å tro at kravet gjelder alle som søker seg til lærerutdanningen.

Det stemmer ikke. I videregående skole kan elevene velge mellom tre matematikkfag i andre klasse: matematikk for realfag, for samfunnsfag, eller praktisk matematikk. I de to første, er det tilstrekkelig å stå i faget. Firerkravet gjelder bare dersom en har valgt praktisk matematikk, som også er det enkleste matematikkfaget av de tre.

For skoleåret 2014/2015 var gjennomsnittskarakteren 3,4 for dem som gikk ut av videregående skole med praktisk matematikk.

Firerkravet er altså et krav om en noe over gjennomsnittlig prestasjon i praktisk regning. Det er ikke et urimelig krav å stille.

Motstanden mot kravet og retorikken som blir brukt i debatten forteller mye om hvilket syn vi har på kunnskap, og hvilken verdi kunnskap har i vårt samfunn.

Det bekymrer meg som universitetsrektor. Selvsagt skal lærere være gode pedagoger med omsorg for elevene, men gode fagkunnskaper hos læreren er også viktig for elevens utvikling, og en forutsetning for at læreren skal oppleve trygghet i klasserommet.

Vi må kunne stille et litt over gjennomsnittlig krav til de som skal bli lærere, også faglig. Snarere enn å gå til krig mot kravet, bør vi derfor se på om ikke det samme bør innføres for fagene norsk og engelsk.

Dag Rune Olsen, rektor ved Universitetet i Bergen


Mørbanket etter «Renset»

Følelsesmessig mørbanket etter å ha sett Sarah Kanes «Renset» på Nationaltheatret mandag leser jeg Per Christian Selmer-Anderssens lunkne anmeldelse, der han misfornøyd bruker ord som «overtydelig» og «energifattig».
Vi må ha brukt ulike hjernehalvdeler. Kanskje har han rett ut fra en nøktern analyse av enkeltheter. Men skal ikke dramatikk oppleves med innlevelse?

Korsunovas’ oppsetning krever et åpent sinn slik at grusomhetene få fri passasje. For meg ble det intenst og knusende, utvilsomt en av de verste teateropplevelsene jeg har hatt.
Ja, visningen var «overtydelig», men åpnet likevel for et enormt tolkningsrom fra myte til realitet. Det er stor kunst. Fremstiller stykket menneskehetens eksistens som et ondsinnet eksperiment? Eller gir det et gløtt inn i et sykt sinn?

Med dirrende og bokstavelig talt brennende energi ble nervesystemet angrepet fra første sekund, og den blodsprutende torturen virker sann og erfart. Dessverre.

Jeg unner ingen denne skrekkelige opplevelsen, men hvis man ønsker seg det ypperste av dramatikk, da er det ingen vei utenom.

Petter Mejlænder, forfatter (tidligere kulturjournalist og teateranmelder)


Eldrepolitikken og Aftenposten

I et stort førstesideoppslag i Aftenposten påpekes etterslepet i antallet sykehjemsplasser. Dette vinkles opp mot valgløfter fra Frp, slik at de rett før stortingsvalget skal få skylden. La meg presisere at jeg ikke er medlem av Frp, men jeg mener vinklingen er journalistisk uredelig. Viktige poeng bør kommenteres:

  1. Kommuner benytter seg av investeringstilskudd til å bygge nytt, men legger også ned. I Ap-styrte Fredrikstad ble et fullt brukbart sykehjem lagt ned samme dag som et nytt ble åpnet og personalet flyttet over. Investeringstilskuddet innbyr til nybygg. Kommunen vil ikke bemanne, trolig fordi de ikke prioriterer nok eller ikke har penger.
  2. De «blå» planlegger å knytte investeringstilskuddet til at det også skjer en økning i antallet plasser. Dette er fornuftig og situasjoner som den i Fredrikstad unngås i fremtiden.
  3. Statlige tiltak med de beste hensikter, «saboteres» av kommuner som kun ser på incentivene og ikke på intensjonene i den statlige støtte.
    Journalistene burde for balansens ha fremhevet skyld at et Frp-forslag som ville løst problemet med lavere sykehusdekning. Deres forslag om at pengene følger den sykehjemstrengende har ført til en prøveordning i flere kommuner, og i den reportasje som NRK hadde om dette, ble ordningen rost av ordførere/administrasjon i prøvekommunene uavhengig av deres partitilhørighet.

Dette poeng kunne burde vært trukket frem i Aftenpostens artikkel, eller?

Kanskje det er valget om noen dager som avgjør journalistenes vinkling?

Finn Nilsson, pensjonert fastlege


Flytt politihøgskolen ut av Oslo

Jan Bøhler hevder Oslo og politihøgskolen trenger hverandre. Jeg mener Oslo og politihøgskolen fint kan leve uten hverandre.

I Moss kan politihøgskolen fra 2020 leie et moderne og tilpasset bygg der de kan samle studentene på Østlandet samtidig som Bodø opprettholdes. Ifølge høgskolens beregninger vil de redusere utgiftene med 100 mill. årlig på en slik løsning.

Politihøgskolen trenger store arealer for praktiske fag, som skytebaner, i umiddelbar nærhet.

Motstanden rundt Taraldrud viser at det er utfordrende å legge dette tett inntil boområder.

Vårt konsept har plass til øving hos Forsvaret på Rygge og er rimeligere enn tilsvarende areal i Oslo.

Jeg kan ikke se at Bøhlers argument om at politihøgskolen benytter mange forelesere fra spesialistmiljøer, tilsier en plassering i Oslo. Reisetiden fra Oslo S til lengst opp i Groruddalen tar over 30 minutter, mens den om få år vil være 27 minutter fra Oslo S til Moss.
Det er god politikk å flytte statlige arbeidsplasser ut av Oslo. Politihøgskolen må ikke ligge i Oslo, men den må ligge i dagpendleravstand for å beholde kompetanse. Moss er derfor et ideelt sted for ny politihøgskole.

Tage Pettersen, ordfører i Moss


BSU brukes mest av dem med høy inntekt

Tom Staavi fra Finans Norge forsvarer BSU-ordningen ved å henvise til at flertallet av dem som sparer i BSU tjener under gjennomsnittsinntekten i Norge. Men dette er et misvisende mål. BSU-ordningen gjelder kun for dem som er under 34 år, og inntekt stiger med alder. Skattestatistikk fra SSB viser at gjennomsnittsinntekten for personer mellom 17 og 34 var 276.000 kroner i 2015.

Statistikken viser også at 161.280 av dem som sparte i BSU i 2015 hadde inntekt lavere enn 300.000 kroner, 208.839 hadde inntekt over 300.000 kroner.

Høyest antall BSU-sparere fantes i 2015 i gruppen med inntekt 500.000–750.000 kroner. De med høyere inntekt sparer også mer i BSU: Det gjennomsnittlige skattefradraget stiger med inntekt. Dermed viser SSBs statistikk omtrent det motsatte av det Tom Staavi hevder. BSU er en spareordning for dem med høy inntekt.

Erlend Eide Bø, forsker, Statistisk sentralbyrå


Berekraftig naturprodukt

Stiftelsen Dyrevernalliansen (DVA) skriv i Aftenposten den 1. september at dei ynskjer ein sakleg og fagbasert debatt om pelsdyr. Men glansbiletet slo raskt sprekkar.

Når vi i tidligere innlegg skreiv at ekstreme «dyrevern»-krefter har fått innpass ved AUF sitt bruk av torturbegrepet om pelsdyrhald, så er det ganske oppsiktsvekkjande og skremmande at DVA vedkjenner seg at dei står bak slik avskyeleg retorikk. Det er lite verdig vårt sterke demokrati.

Argumentene for norsk pelsdyrhald er betre enn på lenge.

Med basis i tilråding frå Vitskapskomiteen, har mange velferdsforbetrande tiltak vorte innført for gardsdyra. Etologar og veterinærar med relatert kunnskap om dagens pelsdyrhald, slo fast gjennom Stortingsmeldinga om pelsdyr, at med ei sterk og levedyktig pelsdyrnæring på heimebane, vil den vera førande for gode levevilkår og velferd for pelsdyr også globalt.

Framtida vil bli med pels frå gardsdyr som eit berekraftig naturprodukt, i ei ny tid med fokus på miljø og respektfull nytte av dyr, i levande bygder med fleire beitande husdyr, som må få sleppe frykta av å bli påført lidingar frå rovdyr.

Hege Brattebø, bonde med mink og sau,

Sigbjørn Kirkebøen, revebonde


Unnskyld

Må man være døden nær for å bli i stand til å kjempe for bedre kår for en minstepensjonist?
Det er heltemodig av Helge Rustand fra Sande som i Aftenposten 29. august retter søkelyset på de av oss som av forskjellige årsaker havner i minstepensjonens rekke. En ydmykende plass og en krevende posisjon som ikke skal gjøre det lettere i årene man har igjen. Rustand våger å snakke fordi han kanskje skal dø før jul.

Er det først når man ikke har noe igjen å tape at man våger å snakke om minstepensjon?

Minste betyr aller minst. Slikt blir man ikke friskere av. Du får minst fordi du har gjort noe feil, valgt et uklokt yrke, vært hjemme med barna, dum nok til å bli syk, til og med vært så dum å skille deg. Du sitter igjen med en minste.

Er det rimelig at lavtlønnede skal få enda mindre (ca. 15.000 kroner) når det kommer til alderspensjon? Min mor sa engang at det koster mindre å bli gammel. Jeg trodde henne, men det stemmer ikke, bare tannlegen kommer til å koste mye etter hvert. Hvilken minstepensjonist har råd til en bro eller rotfylling?

Oppsparte midler, barn som kan sponse hvis de er blitt mer smarte enn sin forelder, kan være en løsning for noen få, men skal det være slik?

I det lengste vil jeg prøve å skjule min identitet i pensjonshierarkiet. Det er flaut, men enn så lenge vil jeg prøve å klare meg utenfor stigmaets grelle lys. Dere får ha meg unnskyldt, dere som har våget å stå frem.

Anonym


Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Skole og utdanning
  3. Matematikk
  4. Teateranmeldelse
  5. Moss
  6. Pelsdyrnæringen
  7. Nationaltheatret

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 21. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 20. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, mandag 19. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, søndag 18. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 17. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 16. oktober