Debatt

Diktning eller utlevering | Toril Brekke

  • Toril Brekke, forfatter

Foto: NTB Scanpix

Dersom bestemoren som tisser gjennom hullet i kjøkkenkrakken hadde hett Karlsen, ville vi ikke visst at det var Knausgårds bestemor som satt og gjorde dette.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenpostens kommentator Ingunn Økland problematiserer den selvbiografiske romanen (Aftenposten 25/9). Overskriften hennes er «Litteraturen er på villspor». Jeg er enig med Økland.

Etikk kontra kikker-ånd

Dette dreier seg (blant annet) om etikk og jus kontra lefling med tidens kikker-ånd.
Alle forfattere bruker egne erfaringer når de skriver. Utfordringen består i hvordan man foredler dem, omskaper dem til kunst.

Jeg har tidligere innimellom tenkt at forlagene har sviktet i å beskytte enkelte forfattere mot seg selv, at de har latt forfatterne utlevere seg så det er blitt pinlig. De siste årene har det mest problematiske innen blotter/kikker-litteraturen vært utlevering av andre, levende (eller døde).
Som Økland skriver: «Vil man gjøre maksimal skade uten å risikere straff, så skriv en roman.»

Vigdis Hjorth om incest

Økland slår fast at journalister og anmeldere til nå har vært tilbakeholdne med å problematisere dette.

Ved lanseringen av Vigdis Hjorths siste roman var det liten vilje til å presse henne på hvorvidt faren hennes faktisk var en overgriper eller ikke.

Vigdis Hjorth Foto: NTB Scanpix

Hjorth har tidligere tydeliggjort at hun skriver med bakgrunn i eget liv mer utilslørt enn de fleste. I år har hun utgitt en roman om incest. Hun har visstnok aldri sagt direkte: Pappa voldtok meg da jeg var fem!, men hun indikerer (så vidt jeg forstår) at det er slik det var.

Etter Karl Ove Knausgårds første bind av Min kamp-verket, arrangerte Forfatterforeningen et møte om denne nye trenden. Hvor kom den fra? Kanskje fra Sverige.

Jeg ble rystet over nominasjonen

På nittitallet satt jeg i juryen til den nordiske litteraturprisen. Fra hvert land nomineres to verker, så møtes man til debatt og avstemning.

For 1994 hadde den svenske juryen nominert Boken om E av Ulla Isaksson. Det var en selvbiografisk roman der forfatteren pleiet sin demente ektemann som het Erik.

Erik Hjalmar Linder var professor, litterat, sjefredaktør og leder i den svenske PEN-klubben. I livets høst blir han dement, og hans kone skriver en roman om hvordan hun pleier ham. Jeg husker jeg ble rystet over denne nominasjonen. Jeg opplevde romanen som grovt krenkende overfor et menneske totalt ute av stand til å verge seg.

Kunsten trumfer alt

En av de to som den gang satt i den svenske juryen, var Ebba Witt-Brattström som ikke kunne skjønne min rystelse - siden kunsten overtrumfer alt. Nylig har hun skrevet en roman i samme sjanger om sin egen skilsmisse.

Ebba Witt-Brattström Foto: Tor Stenersen

Vi kan tenke oss en norsk Erik Hjalmar Linder, kjent av svært mange gjennom et langt liv, en offentlig person, som så beskrives når han er blitt siklende og inkontinent.

Hva om Isaksson hadde gitt seg selv og den demente noen helt andre navn?
Hva om Knausgård, da verket var ferdig, hadde trykket på erstatt-tasten og endret Knausgård til Karlsen?

Et villet blotter/kikker-aspekt

Romanenes innhold ville vært akkurat det samme, språklig, på handlingsplanet, kunstnerisk. Det eneste som ville vært fjernet, var blotter/kikker-aspektet.

Slik forstår man at nettopp dette aspektet er villet, at det er en vesentlig side ved disse verkene. Leserne skal tro at det nettopp er den tidligere formannen i ytringsfrihetsorganisasjonen Svenska PEN som det må skiftes bleie på. Velger vi en norsk PEN-leder i stedet, skal vi altså kunne tenke oss tilsvarende bøker om William Nygaard og Anders Heger.

Som Ingunn Økland skriver, er det ikke noe nytt at forfattere har brukt levende modeller. Det nye er at dette nå gjøres ganske utilslørt.

Knausgårds bestemor

Dersom bestemoren som sitter og tisser gjennom hullet i kjøkkenkrakken i Knausgårds første bind hadde hett Karlsen, ville vi ikke visst at det var forfatterens bestemor som satt og gjorde dette.

Karl Ove Knausgård Foto: Tor Stenersen

Jeg har opplevd forsvar fra forfattere/forlag som går ut på at vi likevel ikke kan vite dette så sikkert, siden enhver roman er en subjektiv fremstilling.

Skal vi da kunne tenke oss at Knausgårds farmor aldri har tisset på seg som godt voksen kvinne, det er bare noe han subjektivt finner passende i boken sin? Det gjør i så fall beskrivelsen til en enda mer ubetenksom og ondsinnet handling.
Denne skrivemåten gjør forfatteren til Gud eller bøddel.
Men det selger.

  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger
    Facebook og Twitter

Les mer:

Og her er flere artikler om virkelige personer brukt i romaner:

  1. Les også

    Knausgård ute med ny personlig roman

  2. Les også

    Eks-venninne føler seg uthengt i bok

  3. Les også

    Da Yahya Hassan ble dikter

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Virkelighetslitteratur