Debatt

Politikerne må kjempe for en mindre delt by | Kristin Reichborn-Kjennerud

  • Kristin Reichborn-Kjennerud
    postdoktor Institutt for offentlig administrasjon og velferdsfag, forsker Arbeidsforskningsinstituttet Høyskolen i Oslo og Akershus

Høyblokker og småhus ligger om hverandre nederst på Grefsen. Men dette kan være vanskelig å få til når beboerne engasjerer seg mot endringer i deres eget nabolag. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

De ressurssterke bør spres slik at de kan kjempe for felles interesser med naboene i sin del av byen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Oslo vokser og byutvikling er på agendaen som aldri før. Alle vil ta del i godene, men ingen vil ta belastningene ved at byen vokser og fortettes. Beboere i gentrifiserte sentrumsområder (arbeiderklassebydeler som overtas av middelklassen) klager over press fra fortetning og internturisme.

Beboere i villaområder klager over asylmottak og bygging i villahager. Beboere på Tøyen vil heller ha idrettshall på sirkustomten enn NRK-bygg og kunnskapspark. Nabolaget på Grefsen vil ikke ha høyhus nær sine villahager selv om T-banen ligger i nærheten.

Byene er kamparenaer mellom ulike sosiale grupper

Byutvikling er altså ingen harmonisk fortelling. Etter finanskrisen i 2008 ble beboere i Madrid drevet ut av nabolagene sine på grunn av oppkjøp og stigende tomtepriser. Det ga grobunn for aktivistgruppen «los indignados», «de opprørte eller rasende» på norsk. Et parti utsprunget av denne bevegelsen leder nå Madrid by. I Berlin er det press på husleiene som stadig blir høyere i en by der 85 prosent av innbyggerne leier boligen de bor i.

Like mye som byutvikling er feiring av økonomisk vekst og handel på tvers av byer, så er byene kamparenaer mellom mer eller mindre privilegerte deler av befolkningen, mellom næringsinteresser og beboerinteresser, mellom offentlig ansvar for områder og beboernes interesse i sitt nærmiljø. I tillegg er det konflikter beboere imellom.

Er deltagelse løsningen?

Å la innbyggerne få innflytelse på byutviklingsprosesser er i vinden og lanseres som løsning på de fleste urbane problemer både i EUs innovasjonsprogrammer og globalt. Deltagelse kan ta mange ulike former, men essensen er å gi beboere innflytelse over politiske beslutninger og medbestemmelse i gjennomføringen av tiltak som berører dem.

Deltagelse er bra fordi myndighetene blir mer lydhøre for befolkningens behov. Innspill fra beboere kan dermed bidra til bedre løsninger.
På den annen side er deltagelse vanligvis preget av kamp for egeninteresse (såkalt NIMBY, eller «Not In My Backyard»). NIMBY-protester kan bli et problem når politikerne ønsker å ta langsiktige og upopulære beslutninger. Senest lørdag 27. august hevdet byråd for byutvikling i Oslo, Hanna Marcussen, i Dagsavisen, at naboenes bekymringer for boligområdene på Grefsen må vike for miljøvennlige løsninger. Det skal bygges tett rundt trafikk-knutepunkter.

Det er viktig at politikerne innimellom tør å ta langsiktige og upopulære beslutninger. Samtidig er alle glade for at den 12 felt brede motorveien som, i 1960-årene, var planlagt å gå tvers gjennom sentrum, aldri ble bygget. Planen førte til organisert motstand, og da særlig i de mest berørte strøkene. Det er vi glade for i dag.

Byrder og goder kan bli skjevt fordelt

Til tross for at protester fra aksjonsgrupper har hatt positive virkninger tidligere, kan likevel deltagelse fra beboere skape utfordringer. Selv om Oslo ikke har områder som Rosengård i Malmö, bor mange ressurssterke, etnisk norske hovedsakelig på vestsiden av byen, mens det er flere mindre ressurssterke og innvandrere som bor øst og sør i byen.

Som regel er det de mest ressurssterke som får gjennomslag for sitt syn. Det kan skape hindringer for gode og rettferdige løsninger. Sterk segregering gjør det også vanskelig å få oppslutning om fordelingspolitikk. Byrder og goder kan bli skjevt fordelt på tvers av byen.

Lite blanding av ulike befolkningsgrupper reduserer innovasjon og kreativ befruktning mellom grupper. Dermed går vi glipp av det mangfoldet som gjør byer spennende og interessante. Lite blanding kan i tillegg skape mindre forståelse mellom grupper og dermed frykt og sikkerhetsutfordringer.

Politikerne må være litt harde i klypa

Forskningen til professor Terje Wessel ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, viser at segregering er en sterk drivkraft i Oslo. Den mest segregerte gruppen er faktisk sjiktet rett under de aller rikeste. Det illustrerer en av de store utfordringene med segregering: Den er markedsdrevet.

Selvsegregering skjer i stor skala. De som har økonomisk mulighet til det, klumper seg sammen i bestemte deler av byen. Dette resulterer i at ulike befolkningsgrupper aldri møtes, selv ikke i det offentlige rom. Det er dermed lite sannsynlig at ulike grupper får forståelse for hverandres virkelighet.

Best resultater oppnås ofte ved at politikerne er modige og fremmer løsninger som er gode for byen som helhet. Politikerne må derfor noen ganger være litt harde i klypa hvis de skal få gjennomført politikken sin.

Kan føre til konflikt og opprør

Segregering gir ulike livsmuligheter. Toleranse og gjensidig forståelse reduseres. I ytterste konsekvens kan det føre til konflikt og opprør slik man har sett i Rinkeby i Stockholm og i franske forsteder.

Robert Putnam, amerikansk professor i statsvitenskap ved Harvard University, har beskrevet en slik utvikling i USA i sin bok «Our Kids». Utfordringen, slik han beskriver den, er at barn i delte byer får ulike muligheter, hjelp og støtte fra nærmiljøet. De ressurssterke må derfor spres slik at de kan kjempe for felles interesser i sitt område. Dette vil hjelpe barn fra beskjedne kår.

Utfordringen for dagens byer er derfor ikke kun å tiltrekke seg hovedkontorer for å stimulere til økonomisk vekst eller å få innspill fra befolkningen. Minst like viktig er det å motvirke byintern segregering. Spørsmålet er om det er vilje til å stoppe denne utviklingen, men også om det er politisk mulig.

Artikkelforfatteren er postdoktor ved Institutt for offentlig administrasjon og velferdsfag, og forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet Høyskolen i Oslo og Akershus.

  • Har du tenkt på hvordan migrasjon påvirker arkitekturen i en by? Se foredraget med Hanna Dencik Petersson i PechaKucha:

Les også:

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Byutvikling
  2. Middelklassen
  3. Bolig
  4. Oslo