Debatt

Hvordan beskytte forfulgte minoriteter? | Guri Hjeltnes

  • Guri Hjeltnes
    Direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret)
Gjennom århundrene har jesidiene jevnlig blitt angrepet av andre grupper, som oppfatter dem som «djeveldyrkere» eller vantro. Bildet viser en jesidileir i Irak.

Man må ta tak i de underliggende årsaker til forfølgelse hvis man skal forebygge nye overgrep mot etniske og religiøse minoriteter.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mediene presenterer stadig opprørende bilder av hvordan minoriteter blir behandlet i konfliktområder. Jesidier i Irak og rohingyaer i Myanmar lever i frykt. Mange er drevet på flukt både i eget land og til andre land. Dersom de som fortsatt bor der skal få trygghet, må man ta tak i de underliggende årsakene til forfølgelsen.

Dette er tema som i neste uke samler fagmiljøer og forskere både fra Norge og fra land i de vanskeligste konfliktområdene i verden i dag. Konferansen arrangeres på Nobelinstituttet av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i samarbeid med Institutt for fredsforskning (PRIO) og Helsingforskomiteen. Den markerer at FNs menneskerettighetserklæring av 1948 nå er 70 år.

  • Les historien om Sherihan Rasho Ali: Hun er en av flere tusen jesidiske kvinner og barn som blir tatt til fange av IS i Nord-Irak

Årsaker til forfølgelse

HL-senteret og flere andre norske fagmiljøer arbeider med å etablere økt kunnskap om årsaker til forfølgelse og om premisser for bedring av minoriteters vilkår i blant annet Irak og Myanmar. Arbeidet foregår i nær dialog med lokale fagmiljøer. Blant annet kartlegges gode praksiser som kan gi inspirasjon til andre regioner eller institusjonelle endringer.

Undervisning om menneskerettigheter og gjensidig forståelse i skolen er sentralt for å skape grunnlag for sameksistens.

Forskning på og dialog om hvordan ulike religioner kan gi støtte til menneskerettigheter og respekt for andres identitet, er et annet eksempel.

I dialogen og den sammenlignende analysen trekker vi veksler på den høye kompetansen som er utviklet i arbeidet mot fordommer og diskriminering av utsatte grupper, både i Norge og andre europeiske land. Oppslutningen om prosjektet viser at norske fagmiljøer både kan og vil trekke sammen i en så viktig og krevende oppgave som å øke kunnskapen.

Jesidienes historie

I Norge bor det noen hundre jesidier. I et nylig oppstartet prosjekt ved HL-senteret intervjuer forskerne noen av disse. Mange flyktet lenge før IS ble dannet, og før den grusomme massakren og forfølgelsen ved Sinjaj-fjellet i august 2014. Flere av dem kom til Norge som barn, men har fortsatt en sterk tilknytning til sin identitet som jesidier, og til hjemlandet.

Gjennom århundrene har de jevnlig blitt angrepet av andre grupper, som oppfatter dem som «djeveldyrkere» eller vantro. Men jesidiene har sine templer der de ber og samles, som mange kristne og muslimer også gjør. Jesidiene har en flere tusen år lang historie, der formidling av nestekjærlighet er blant de sentrale verdiene. Innenfor alle religionene er det et potensial for forståelse og gjensidig respekt som det kan bygges videre på.

For å forebygge diskriminering av jesidiene i Irak trengs det kunnskapsformidling. HL-senteret arbeider derfor blant annet med bruk av dokumentarfilm for å gi innblikk i jesidienes og andre utsatte minoritetsgruppers vilkår, i samarbeid med forskere og forskningsmiljøer i Irak.

Rohingyaer i Myanmar

Tilsvarende har forskerne dialog med akademiske miljøer i Myanmar. Disse arbeider på sin side med å forebygge nye overgrep mot rohingyaer og andre etniske og religiøse minoriteter i landet. Det skjer gjennom kunnskaps- og kompetanseutvikling. Blant de sentrale vilkårene for varig minoritetsvern er å formidle forståelse av hva inkluderende medborgerskap betyr.

Mange religiøse og etniske grupper vil ha selvbestemmelse i de områdene der de opprinnelig har hatt flertall, som kurderne i Irak. En av de sentrale problemstillingene på konferansen er hvordan rettigheter kan sikres for andre minoriteter innad i slike områder. Dette er også sentralt i dialogen om mer selvstyre for regioner i Myanmar som følger etniske skillelinjer.

Dilemmaer

Hvordan skal for eksempel språkundervisningen legges opp i skoler i slike områder? Kan de få morsmålsundervisning i tillegg til et felles språk? Er identitetsbaserte rettigheter egnet, eller kan de være til hinder for å fremme like rettigheter? Hvordan fungerer kvotesystemer med representasjon av ulike etniske eller religiøse grupper? Blant annet kan det oppstå utfordringer med representasjon av kvinner. Dette er blant dilemmaene som nå analyseres.

Internasjonale menneskerettigheter og grunnleggende rettsstatsprinsipper, demokratisering og forståelse av maktfordeling er sentrale elementer her. Men dette kan ikke sikres uten vern om også minoriteters rettigheter. Kunnskap om dette må inn i forskning og utdanning i de aktuelle landene dersom vilkårene for de utsatte gruppene skal endres.

Skjør fred på Balkan?

Fra Europa vet vi hvor galt det kan gå når fordommer utvikler seg til dehumanisering og gruppefiendtlighet. Vi har sett at lignende mekanismer kan føre til massive overgrep også i nyere tid, som på Balkan på 1990-tallet. Etniske og religiøse skillelinjer ble brukt i fremstillingen av fiendebilder, og til å begrunne vold og drap.

Løsningen som ble valgt for å skape fred har i ettertid vist seg å være skjør. Etnisk og religiøst basert inndeling av stater har medført at det er lite kontakt mellom de ulike gruppene både innad og mellom landene på Balkan. Skolene er mange steder inndelt etter slike skillelinjer. Dette fører til at barn vokser opp uten noen kontakt med andre grupper enn sin egen. Lærebøker skrevet for og av en etnisk gruppe, gir gjerne et bilde av «de andre» som fienden og klandrer dem for krigen. Også dette er et tema og en region som drøftes i det faglige nettverket som samles i Oslo til uken.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Myanmar
  2. Irak
  3. Overgrep
  4. Diskriminering