Politisk debatt i 50-tallsretro | Einar Lie

Ville den radikale Einar Gerhardsen, hvis han levde i dag, var ung i dag, utformet en politikk som var tilpasset et samfunn og en verden fra 60 år tilbake?

For et par år siden gikk det i Storbritannia en intens debatt om hva Churchill egentlig mente om EU. Det ga enkelte interessante bidrag til hva statsmannen hadde ment om Romatraktaten fra 1957, og hva han mente om tidlig britisk medlemskap.

Men de som reiste debatten, var ikke spesielt interessert i dette; den store statsmannen ble trukket inn som argument i Brexit-debatten, mest fra
tilhengerne av brudd.

Om hans tidlige vurderinger, fra mer enn femti år tilbake, lenge før dagens EU fikk sin form og britene ble medlemmer, har noe relevans for diskusjonen om de nå skulle bryte ut av unionen, er mer enn tvilsomt.

Men store historiske skikkelser er en vedvarende viktig retorisk ressurs i den løpende debatten, enten parallellene har noe for seg eller ikke.

• Frank Rossavik: Det er ingen naturlov at Arbeiderpartiet kommer tilbake

Seksti års søvn

Nyhetssjef i Klassekampen Mímir Kristjánsson bruker i boken Hva ville Gerhardsen gjort? vår egen statsmann som retorisk ressurs på samme måte. Boken starter fornøyelig, med et kjent litterært grep, ved at han lar en omtåket og fortumlet Gerhardsen våkne opp under et møtebord på Youngstorget etter
valgnederlaget i 2017.

Det siste han husker var at han ledet et møte i 1957; deretter har han sovet tungt og lenge. Og mens han sov, har partiet rotet seg bort. Det ledes av en millionær, har nettopp ført en valgkamp ingen helt vet hvem ledet, uten noen viktig reform, uten klare saker.

Dette er tullball på meningsfullt vis, der nytt og gammelt effektivt kontrasteres.

Når så Kristjánsson går videre og mener at partiet faktisk burde gjenreises på de sakene Gerhardsen stelte med før han la seg til i sin litterære søvn på femtitallet, går vi over til anakronistisk tullball med lite mening i.

Vekst og nøysomhet

Boken argumenterer for satsing på statseid industri, som i årene etter krigen. Staten etablerte den gang mye industri; dette var en del av tidens satsing på stat, styring og kontroll, som vi finner i mange vesteuropeiske land.

Men Norge under Gerhardsen var faktisk ikke av de landene som fikk en virkelig stor statsindustri.

I dag er derimot Norge et land med uvanlig stort statlig eierskap til næringsliv sammenlignet med Europa ellers.

Man kan i dag alltids argumentere for at dette bør bli enda større, men jeg ser ingen grunn til å blande Gerhardsen inn i saken.

Gerhardsen var nøysomhetens mann. Han førte en svært restriktiv finanspolitikk, i alle fall frem til SF (SVs forgjenger) kom på vippen i 1961. Investeringer i industri og næringsliv ble holdt ekstremt høyt, lønnsveksten var under kontroll, og veksten i offentlig velferd og privat konsum ble holdt nede gjennom et sterkt, sentralisert styringssystem. Få velgere ville i dag akseptert noe likedan.

En del av styringssystemet var en sterk, direkte innflytelse fra fagfolk og byråkrater, som i dag ikke ville blitt oppfattet som legitim – særlig ikke fra venstresiden.

Det homogene samfunn

Sosialdemokratiet hadde i sin storhetstid også sine skyggesider – alle storhetstider har dét. Det lå en eim av politisk, sosial og kulturell konformitet over femtitallets vekstevangelium.

Kommunister ble overvåket. I det etnisk og religiøst svært homogene Norge ble fornorskningen av samer og kvener lenge videreført, om enn med større prinsipiell tvil enn i mellomkrigstiden.

På dette punkt er det nesten påfallende at Kristjánssons bok ikke nevner utfordringene knyttet til innvandring og integrering, som Arbeiderpartiet i dag ikke ser ut til å finne ut av.

Her er han tro mot sine femtitallsidealer. Heller ikke Gerhardsens memoarbøker eller partiets programmer i hans statsministertid diskuterer våre etniske minoriteter. Disse passet ikke så lett inn i tidens helhetlige fortellinger om folk og samfunn. I dagens samfunn er de uunngåelige.

Historie og læring

Kan vi lære av historien? Naturligvis, vi lærer hele tiden av historien, men vi begrenses også av den.

Høyere offiserer har gjennom historien forberedt seg på forrige krig, offentlige tilsyn forbereder seg på forrige krise, politikere frykter å gjenta store, kjente tabber. Men neste store utfordring er ofte forskjellig fra den forrige.

Jeg tror at det eneste som er helt sikkert for Arbeiderpartiets del, er at en gjenreisning av partiets storhet ikke kan bygge på oppskrifter fra partiets forrige storhetstid. Arbeiderpartiet bør selvsagt også lære av historien, men partiet bør ikke la seg begrenses altfor mye av den.

Gerhardsen var en radikal statsmann av sin tid, preget av gjenreisning, utbyggingsbehov og med en helt annen verdenssituasjon. Hva ville Gerhardsen gjort hvis han levde i dag, var ung i dag, og formet av tidens problemer og muligheter?

Det vet ingen.

Men det er et godt tips at han ville gjort som i 1945, funnet nye svar på tidens problemer, og brukt mindre tid på de konkrete løsningene som preget den politiske dagsorden to generasjoner tidligere.

Einar Lie er professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo. Han er fast bidragsyter til Aftenposten.