Debatt

Kort sagt, onsdag 29. november

  • Redaksjonen

Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Digitalt grenseforsvar

Et digitalt grenseforsvar vil gi E-tjenesten tilgang til å utføre målrettede søk – etter forhåndsgodkjennelse av en uavhengig domstol.
Advokatforeningen skriver i Aftenposten 23. november at forslaget til digitalt grenseforsvar (DGF) må forkastes. Regjeringen arbeider fortsatt med å utrede DGF. Vi har sagt at vi kommer med et høringsnotat med et lovforslag i løpet av 2018. Hva slags form for digitalt grenseforsvar Regjeringen til slutt vil foreslå, er for tidlig å si.

I dag flyter 99 prosent av all kommunikasjon inn og ut av Norge i fiberoptiske kabler. Informasjonen har flyttet seg fra satellitt, der E-tjenesten har tilgang, til kabelnettet, der E-tjenesten ikke har tilgang i dag. Norge er dermed avhengig av tips fra andre land som har systemer for digitalt grenseforsvar. Det er ikke en god, varig løsning.

E-tjenesten må ha mulighet til å innhente informasjon der informasjonen befinner seg. Det er viktig å understreke at det ligger utenfor E-tjenestens oppdrag å søke etter data om norske personer i Norge. Et digitalt grenseforsvar vil ikke innebære overvåking av vanlige menneskers e-post, telefontrafikk eller internettsurfing i Norge. Og ethvert søk må være godkjent av en uavhengig domstol.

Mange sammenligner DGF med datalagringsdirektivet (DLD). DLD omhandlet lagring av data for å avdekke, etterforske og straffeforfølge alvorlig kriminalitet. Dette er oppgaver som utføres av politi- og påtalemyndigheten. E-tjenestens oppdrag er rettet mot trusler utenfra, og et digitalt grenseforsvar vil derfor benyttes for å fremskaffe informasjon om utenlandske forhold. Dette er en grunnleggende forskjell mellom DGF og DLD.

EU-domstolen slo dessuten fast at DLD var ugyldig fordi datalagringen ville utgjøre et uforholdsmessig inngrep i personvernet. Regjeringen tar selvsagt hensyn til denne avgjørelsen og andre relevante rettskilder, slik at et lovforslag vil være innenfor rammen av våre forpliktelser og individets rettigheter.

Staten skal beskytte oss mot terror og andre ytre trusler som har betydning for Norge og norske interesser. Det betyr at myndighetene må ha tilgang på informasjon som kan bidra til å kartlegge slike trusler. Det vil et digitalt grenseforsvar bidra til.

Frank Bakke-Jensen, forsvarsminister (H)


Kunstnerorganisasjonens makt reduseres

Da Tegneskolen som første norske statlige kunstinstitusjon ble etablert i 1818, skjedde det i en form som innførte armlengdes avstand og kunstnerstyring som kunstpolitiske prinsipper. Frem til 1869 var skolen organisert med en uavhengig kunstnerorganisasjon som styringsorgan, med blant annet fordeling av statens kunstnerstipendier og ledelse av Nasjonalgalleriet som sitt oppdrag. Etter et opphold ble prinsippene gjeninnført med forsterket kraft på 1880-tallet. Da ble kunstnerorganisasjonen Bildende Kunstneres Styre (BKS) statens fagorgan for blant annet stipendiefordeling, juryering av Statens Kunstutstilling, innkjøp til Nasjonalgalleriet og ledelse av Statens Kunstakademi i 1909. BKS var statens privilegerte fagorgan frem til 1970-tallet.

Prinsippet om kunstnerstyring innebar at kunstnerorganisasjonen hadde styreflertall i statlige kunstinstitusjoner, kontroll over innkjøp til statlige samlinger og ansvar for juryering og kuratering av statlige og statlig støttede utstillinger. Dette prinsippet er fra tidlig på 1990-tallet gradvis demontert. Bare juryering av Høstutstillingen står igjen på nasjonalt nivå som et kunstnerstyrt ansvar, men også den med redusert evne til å produsere kunstnerisk anerkjennelse.

Prinsippet om armlengdes avstand i tildeling av statlige kunstnerstipendier ble fortsatt stående. Selv om prinsippet ble svekket ved innføring av flere kunstpolitisk motiverte stipendieformer ved siden av de åpne arbeidsstipendiene, ble både den kunstneriske evaluering og fordelingen av stipendier fordelt av representanter for den kunstnergruppe som søkte om stipend. Det fremstøt som nå gjøres for å trekke ikke-kunstnere inn i stipendiekomiteene, er nok et skritt i retning av at kunstnerstyring og armlengdes avstand opphører som prinsipp i kunstpolitikken.

Dag Solhjell, kunstsosiolog, dr. philos.


Mer attraktivt å være lærer

Ifølge professor Karl Øyvind Jordell skaper den nylig vedtatte lærernormen «ikke flere lærere, bare flere lærerstillinger». Har han tenkt tanken om at flere med lærerutdanning som ikke jobber i skolen nå kan se skolen som en mer attraktiv arbeidsplass og derfor søke seg tilbake til skolen igjen? Det er adskillige tusener der ute med lærerutdanning som ble skremt av hardt arbeidspress og søkte andre jobber. Nå vil de se at det kan bli mer interessant å jobbe i skolen igjen med færre elever i klassen og dermed lettere arbeidsforhold. Hvis også lønnsbetingelsene bedres, må dette få flere med lærerutdanning inn i skolen!

Erik Olsen, pensjonert lektor, Tromsø


Tvilsom motivasjon

24. november skrev jeg et innlegg og spurte hvordan Kirsten Engelstad kan være så sikker på at fremstillingen hennes av situasjonen på Krim er korrekt. 28. november påstår hun at jeg benekter at lokalbefolkningen er positiv til annekteringen. Det er feil.

Det jeg skrev var: 1) en avstemning utført i løpet av to uker, under fremmed okkupasjon, uten hverken uavhengige valgobservatører eller debatt er folkerettsstridig. 2) Vi kan ikke vite hva «lokalbefolkningen» mener uten en demokratisk folkeavstemning. Spesielt ikke når det finnes lover i Russland som forbyr å sette spørsmål ved annekteringen. 3) Engelstads seksdagers tur til Krim i regi av den russiske ambassaden i Oslo har ført til en gjenfortelling av hva lokale politikere mener. Det skaper så mange metodologiske og etiske problemer at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.
Hva som er motivasjonen for Engelstads ensidige og abstrakte fremstilling av en kompleks situasjon, vet jeg ikke. Men det er tydelig at det er den forhenværende riksbibliotekaren, ikke stipendiaten, som er ensporet.

Arve Hansen, stipendiat, Universitetet i Tromsø


Terje Tvedt sine høner

Terje Tvedt gjør fjær til høns i sin kronikk 27. november. Han griper fatt i utsagn fra Kairo-erklæringen, som omhandler islamsk syn på menneskerettigheter. Tvedt mener det syn ikke samsvarer med et «universelt» syn på det samme. Tvedt blåser opp egen uvitenhet og gjør poenger av det.

Tvedt tar feil. Han ser ikke at Kairo-erklæringen omtaler menneskets dypere verdighet – i forhold til Allah/Gud! Sitatet om at alle står likt – men med forrang for rettskafne som gjør godt, er referanse til Koranen og angår menneskets forhold til Allah/Gud! Universelle menneskerettigheter kan gjelde.

Han misforstår i behandlingen av at Allah/Gud vil «det islamske samfunnet», ummah, skal bli «det beste blant samfunn». Det er ikke noe sekterisk i det, og ingen preferanse er gitt. Universelle menneskerettigheter kan ligge til grunn.

Tvedt omtaler sharia, men vet han hva sharia er? Sharia er ikke et definert begrep, men viser til lovmessigheter fra Skaperens side lagt til menneskelig liv som en bør gjøre bevisst og følge. Vurderingen skal spille inn! Universelle menneskerettigheter vil ha plass.

Tvedt legger til grunn egen begrenset kunnskap, tillagt klare fordommer, i kritikken av «islamske» verdier. Det fører ikke godt av sted, noe kronikken hans viser.

Trond Ali Linstad, Oslo


Islamske stater har også godtatt at menneskerettighetene er universelle

Terje Tvedt hevder at norske myndigheter i sin forkjærlighet for at menneskerettigheter er universelle, har fortiet Kairo-erklæringen, vedtatt av 57 islamske stater. Den norske feiloppfatningen er alvorlig: Den har villedet norsk utenrikspolitikk og førte til bombingen av Libya i 2011.

Vi støtter Tvedts oppfordring om at norsk utenrikspolitikk må bygge på en grundig forståelse av verdens idé- og verdikonflikter. Men argumentasjonen holder ikke mål. Tvedt gir ikke belegg for fortielsesteorien. Hvorfor hevder han at den islamske Kairo-erklæringen er det tydeligste alternativet til FN-erklæringen om menneskerettigheter? Det er en rekke slike erklæringer, slik som den asiatiske Bangkok-erklæringen (1993) og ASEANs menneskerettighetserklæring (2012).

Islamske stater har også godtatt at menneskerettighetene er universelle, ved å slutte seg til rettslige bindende konvensjoner. Riktignok har flere stater tatt reservasjoner. Men ved ratifikasjonene har statene underlagt seg internasjonale komiteer som overvåker dem – og som kan sette reservasjoner til side.

Også etter Kairo-erklæringen fra 1990 har islamske stater sluttet opp om det internasjonale menneskerettighetssystemet. De deltar i FNs menneskerettighetsråd, som har ansvar for å fremme universell respekt for menneskerettighetene. Og islamske stater var med på Generalforsamlingens resolusjon i 2014 om å styrke FN-komiteene, som overvåker menneskerettighetene.

Det er også feil at universelle menneskerettigheter medfører bestemte utviklingsstrategier. Tvert imot gir det internasjonale menneskerettighetsvernet statene stort handlingsrom i valg av hvordan de skal fremme og oppnå menneskerettigheter. Likedan: Det er mange grunner til å være skeptisk til bombingen av Libya. Men bombingen skjedde vel ikke på grunn av ulik tolkning av menneskerettighetene?

Andreas Føllesdal og Geir Ulfstein, professorer ved PluriCourts, Universitetet i Oslo

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Overvåking
  3. Terje Tvedt
  4. Frank Bakke-Jensen
  5. Personvern

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, søndag 27. september

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 25. september

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 24. september

  4. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 22. september

  5. DEBATT

    Kort sagt, mandag 21. september

  6. DEBATT

    Kort sagt, søndag 20. september