Debatt

En uverdig avslutning på livet som pasient ved A-hus | Liz Camilla Malzev Bergholtz

  • Liz Camilla Malzev Bergholtz
    Pårørende
Jeg deler vår historie i håp om at det vil bli mindre slike historier i fremtiden, skriver pårørende Liz Camilla Malzev Bergholtz.

Min fars frykt ble en realitet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det hvite, sterile lyset slår hardt ned på sykehussengen. Ute på gangen høres travle skritt, mennesker som snakker og et signal som vitner om at en annen pasient i samme korridor har benyttet seg av snoren ved sengen. Min far ligger i pasientsengen. Han har også fått egen snor, men han har ikke krefter til å dra i den. Han har leversvikt og har kort tid igjen å leve.

Min far har en fortid som rusavhengig. Hans største redsel var å dø på et sykehus, fordi han har hatt erfaringer tidligere med å ikke bli møtt, ikke bli sett og respektert av helsepersonell.

Les også

Filmen «Når jeg faller»: Edruelig om rusavhengighet

Dagene som følger bytter min søster og jeg på å sitte ved vår fars side, dag og natt. Han gir kontinuerlig uttrykk for at han har smerter. Han drar ansiktet i smerte, er urolig, jamrer og trygler min søster og meg om hjelp. Vi videreformidler behovet for bedre smertelindring, men situasjonen forblir uendret for min far.

Min søster og jeg føler vi mister dyrebar tid med vår far. En tid som kunne ha vært preget av ro og nærhet, blir en tid preget av uro og smerter. Smerter som vi stakkarslig forsøkte å lindre med varme ord, varme hender og varme kyss.

Jeg har slått av det hvite harde lyset fra taket. Det er mulig det er lyder fra gangen, men jeg hører dem ikke. Jeg lytter til min fars pust, som stadig blir svakere og svakere. Jeg holder hans hånd i min, og jeg kysser ham på pannen mens jeg hvisker unnskyld.

Hjertet mitt er knust i biter. Jeg har en sjelelig smerte som jeg ikke har ord for. Den føles som et stort, svart hull.

Les også

Titusenvis av mennesker kommer til å dø i Norge neste år. Nærmere 40 prosent av disse i sykehus, like mange i sykehjem. Har vi en hånd til hver?

Helsedirektoratet skriver om palliativ omsorg (omsorg ved livet slutt) at målet med all behandling, pleie og omsorg er best mulig livskvalitet for pasienten og de pårørende, hvor dette kan kjennetegnes ved respekt for pasient, pårørende og medarbeidere, med fokus på pasientens beste.

Min fars frykt ble en realitet.

Han ble ikke hørt.

Jeg deler vår historie i håp om at det vil bli mindre slike historier i fremtiden.

Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Sykehus
  2. Helsepolitikk