Debatt

Lov og rett i bibliotekene | Aslak Sira Myhre

  • Aslak Sira Myhre
    Aslak Sira Myhre
    Nasjonalbibliotekar

Den nye pliktavleveringsloven står sterkt i en tradisjon hvor man heller går i spissen for å styre utviklingen heller enn å halte bak, skriver Aslak Sira Myhre (bildet). Foto: Jan Tomas Espedal

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre svarer Kopinors Yngve Slettholm om digital tilgang til bøker.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I tredve år har det gått en jevn strøm av lastebiler til Nasjonalbibliotekets lokaler på Langneset i Mo i Rana. Blant mye annet materiale har de inneholdt syv eksemplarer av alle bøker og tidsskrifter som gis ut i Norge.

Like lenge har Nasjonalbiblioteket sendt fire av disse eksemplarene ut til universitetsbibliotekene i Oslo, Trondheim, Bergen og Tromsø.

Aslak Sira Myhre er nasjonalbibliotekar. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Denne trafikken er styrt av pliktavleveringsloven fra 1989. Loven sikrer at alt dette materialet, vår felles hukommelse, tas vare på for evigheten, og at det til enhver tid er tilgjengelig for forskning og dokumentasjon.

Siden 1989 har det skjedd store endringer som påvirker hvordan denne loven fungerer for det norske fellesskapet. Mens vi i 1989 bare hadde fire universiteter, har vi i 2019 et titall universiteter spredt over hele landet, og tilgangen til kunnskap skjer i stadig større grad digitalt.

Les også

Øredøvende taushet fra Kulturdepartementet | Yngve Slettholm

Ambisjon blir realitet

I 2016 vedtok Stortinget en ny pliktavleveringslov som tar høyde for disse endringene.

I stedet for at Norges universiteter deler fire fysiske kopier som i realiteten kun har vært tilgjengelige om man befinner seg i nærheten av universitetsbibliotekene i de fire før nevnte byene, gis det fire digitale tilganger til et gitt innhold. Disse skal brukes i tidsavgrensede perioder og altså fortsatt kun fire samtidige brukere.

Dette gjør at pliktavleveringslovens ambisjon om å gi lik demokratisk tilgang til vår felles hukommelse uavhengig av geografi for første gang kan bli en realitet.

Akkurat som Nasjonalbiblioteket har distribuert det pliktavleverte, fysiske materialet, er det Nasjonalbiblioteket som har ansvaret for å administrere den nye, digitale tilgangen.

Ikke konkurrerende løsning

I Aftenposten den 12. februar kaller Kopinors direktør Yngve Slettholm dette for «Nasjonalbibliotekets planer om en parallell og konkurrerende løsning» til Bokhylla-avtalen.

Dette medfører ikke riktighet.

Nasjonalbiblioteket ser ikke tilgangen til pliktavlevert materiale som noe alternativ eller supplement til Bokhylla-avtalen.

Bokhylla er en, som Slettholm påpeker, grensesprengende avtale som gir alle i Norge fri tilgang til alle bøker gitt ut før 2001 via Nasjonalbibliotekets digitale bibliotek nb.no.

Yngve Slettholm. Foto: Olav Olsen

Tjenesten har vært i drift i ti år uten noen tegn til kommersiell lekkasje eller fall i salg av norsk litteratur.

Avtalen er forhandlet frem mellom rettighetshaverne via Kopinor og Nasjonalbiblioteket. For denne tilgangen betaler Nasjonalbiblioteket en årlig kompensasjon til rettighetshaverne.

Pliktavleveringsloven er ikke en fremforhandlet avtale, men en lov gitt av et enstemmig norsk storting og med en tilhørende forskrift fra departementet som gir Nasjonalbiblioteket plikt til å gjennomføre så vel innsamling av materiale som å gi tilgang til materialet for forskning og dokumentasjon.

Vår rolle her er ikke å være forhandlingspart, men å utføre vår oppgave for fellesskapet. Tilgangen og bruken av denne tjenesten skal utelukkende gjelde forskning og dokumentasjon, og for å unngå at ordningen misbrukes, er den innført som et ett års prøveprosjekt som skal evalueres underveis. Rettighetshaverne er invitert til å delta i overvåkingen av bruken.

Blander sammen

Slettholm påpeker i sitt innlegg helt korrekt at dette ikke berører tilgangen til å låne ut digitale lydbøker i bibliotek, men dessverre blander han selv inn Bokhylla-avtalen, som altså ikke har noen sammenheng med pliktavleveringsloven.

Og i Dagsnytt 18 samme dag begrunner Forleggerforeningens leder Kristenn Einarsson forleggernes brudd i samtalene om tilgang til digitale lydbøker i bibliotek med henvisning til den samme loven.

Forleggerne er sammen med forfatterne «eierne» av Kopinor, og det er dermed de og ikke storbybibliotekene som blander sammen ulike ordninger her.

Faresignal for fremtiden

Norge har et unikt litterært system, og norske biblioteker har vært i front i den digitale utviklingen, enten det har handlet om å gi gratis tilgang til internett i folkebibliotek eller digitalisering i Nasjonalbiblioteket.

Den nye pliktavleveringsloven står sterkt i en tradisjon hvor man heller går i spissen for å styre utviklingen heller enn å halte bak.

Når forleggerne nå både prøver å stanse en for lengst tiltrengt digital tilgang til det pliktavleverte materialet for forskning og dokumentasjon, og samtidig trekker seg fra samtalene med Nasjonalbiblioteket om tilgang til digitale lydbøker for landets bibliotekbrukere, er det et faresignal for fremtiden for bibliotekene som folkeopplysere og demokratiske institusjoner.

Jeg er glad for at både kulturministeren og norske biblioteker ser ut til å ta dette på alvor.

Interessert i denne debatten? Da vil du kanskje også lese dette:

Les også

  1. Vi må få en løsning for utlån av norske e-lydbøker i folkebibliotekene | Syv biblioteksjefer

  2. Bibliotekene ber kulturministeren gripe inn mot forleggernes e-lydboknekt

  3. Statsråd Grande: – Bibliotekene må ha e-lydbøker


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Litteratur
  2. Digitalisering