Det var entydig kunnskap om at jødene var i akutt livsfare | Christopher S. Harper
Her er fire grunner til hvorfor.
Professor Ole Kristian Grimnes fremsetter i Aftenposten torsdag 3. januar følgende påstand: «Det var i samtiden ingen entydig kunnskap om at jødene var i akutt livsfare». Og han fortsetter: «I samtiden var situasjonen i det informasjonsfattige samfunn mer innfløkt enn som så».
Grimnes unnlater å kommentere den informasjon som ubestridelig forelå forut for arrestasjonene av jødene høsten 1942.
Det holder ikke å basere en påstand om at det ikke forelå entydig kunnskap om fare situasjonen for jødene alene på et utsagn om et «informasjonsfattig samfunn».
Jeg vil hevde at det forelå tilstrekkelig informasjon og kunnskap, både fra utenlandsk hold og også fra utviklingen i Norge om jødenes utsatte situasjon som tilsa at London-regjeringen og Hjemmefrontens ledelse hadde tilstrekkelig grunnlag til å stille seg spørsmålet: Hva kan dette bety for de norske jødene?
Christopher S. Harper har også skrevet dette innlegget: Norge, krigen og jødene. Det ufullstendige oppgjøret.
1. Masseutryddelsen med bruk av gasskamre i leirene i Polen var kjent av de allierte og den norske regjeringen utover sommeren 1942. Utryddelsen ble omhandlet i den britiske pressen gjennom sommeren 1942.
2. Den tyske motstandsmannen grev von Moltke hadde kjennskap til tyskernes masseutryddelsesprogram av jødene i de tyskbesatte områdene. Det er et faktum at von Moltke besøkte Norge to ganger i løpet av 1942, sist gang i september 1942, og begge gangene hadde kontakt med ledende personer i den norske motstandsbevegelsen.
3. Utviklingen i Norge viste en systematisk forfølgelsespolitikk overfor jødene. Den første massearrestasjon av norske jøder fant sted i Nord-Norge i juni 1942. Fra høsten 1941 og utover i 1942 foretok tyskerne arrestasjoner av jøder.
Deportasjoner til Tyskland ble gjennomført, stempling med J i ID-kort, innhenting av lister av medlemmer i Det Mosaiske Trossamfunn, innhenting av Spørreskjema for Jøder, gjeninnføring av grunnlovsforbudet, yrkesforbud for jøder til å praktisere som advokater, arrestasjon av jødene fra Nærsnes, og endelig inndragningen av formuene til jødene som falt sammen med den første arrestasjonsbølgen i oktober 1942.
4. Det etter hvert så omdiskuterte utsagnet fra Gunnar Sønsteby må selvsagt også tas med når man skal danne seg et bilde av hva som var faktisk kjent om fare situasjonen for jødene. Det er viktig å merke seg at han i intervjuet konsekvent bruker vi-formen. Han sier ikke at det var ham, men at de «kom borti i dette tre måneder før dette ble iverksatt og da var det vår hundre prosent oppfatning av at jødene ville bli tatt i Norge».
Det har vært gjort forsøk fra historikerhold på å nedgradere troverdigheten av forklaringen til Sønsteby. Sønsteby både skrev og holdt mange foredrag om sitt virke som motstandsmann. Ble hans troverdighet noen gang trukket i tvil? En av hensiktene med besøkene av Moltke må ha vært å varsle om den akutte faresituasjon for jødene i Norge. At han faktisk varslet om den farefulle situasjonen jødene i Norge befant seg i ble da også etter okkupasjonen, bekreftet av Arvid Brodersen i et intervju med Ragnar Ulstein.
Endelig kan det være på sin plass å referere fra Quislings tale til det såkalte Vestlandsstevnet 6. desember 1941: «Derfor er det bare én ting som venter på dem (jødene) som står imot oss og som fremdeles vil fortsette med dette: De må tilintetgjøres.»
For meg betyr tilintetgjøres i denne sammenheng det samme som å utrydde.
Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
