Debatt

Det er en myte at norske forskere kaster bort mye tid på å konkurrere om forskningsmidler | Sveinung Skule | Espen Solberg

  • Espen Solberg og Sveinung Skule, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU)

Den nye undersøkelsen fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) viser at forskere opplever arbeidet med å skrive søknad til Forskningsrådet som faglig utviklende, skriver innleggsforfatterne. ILLUSTRASJONSFOTO: anyaivanova / Shutterstock / NTB scanpix

Tidsbruken er rimelig, og søknadene bidrar til faglig utvikling.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I forskning er tid den viktigste ressursen. Den må forvaltes med omhu. Når mange forskere opplever at de bruker mye tid på å søke om midler, er det viktig å få kunnskap om hvor mye tid som faktisk går med.

En ny undersøkelse fra Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) avkrefter flere av mytene rundt tidsbruk og nytte ved søknader til Norges forskningsråd

Store bevilgninger

I fjor bevilget det offentlige drøyt 32 milliarder kroner til forskning og utvikling i Norge. Det utgjør mer enn én prosent av BNP og fire prosent av statsbudsjettet. Det er høyt i internasjonal sammenheng. Men vel så viktig som nivået er hvordan midlene fordeles. Et sentralt spørsmål er om midlene skal fordeles direkte til institusjonene eller gjennom konkurranse basert på søknader.

Sveinung Skule er direktør ved NIFU.

I Norge er Forskningsrådet den klart viktigste arenaen for åpen konkurranse om forskningsmidler. Rådet fordeler ca. en fjerdedel av de offentlige forskningsbevilgningene, og behandler årlig rundt 5000 søknader. Den senere tiden har debatten gått friskt i forskningsmiljøene om denne konkurransen koster mer enn den smaker.

Espen Solberg er forskningsleder ved NIFU.

Førsteamanuensis Erik Døving ved Høgskolen i Oslo og Akershus mener søknadsarbeidet tar så mye tid at Forskningsrådet bør innskrenkes kraftig og mer midler tildeles direkte. Flere deler dette synet. Forskningsrådet på sin side vurderer å få ned søknadsmengden ved å gi gebyr eller karantenetid for svake søkere.

Tidsbruk under to prosent

Resultatene fra vår undersøkelse viser at en typisk søknad krever fem ukeverk, hvorav fire hos hovedsøker og ett hos partnerinstitusjonene. Undersøkelsen bygger på svar fra nærmere 1300 forskere som søkte om støtte fra Forskningsrådet i 2016.

Et grovt anslag tilsier at det totalt kan ha gått med ca. 480 årsverk på slike søknader i 2016, hvorav drøyt halvparten ved universiteter og høgskoler. Det er selvsagt en betydelig ressursbruk, men ikke nødvendigvis urimelig.

Tidsbruken utgjør mindre enn 1,8 prosent av samlede forskerårsverk ved universiteter og høgskoler.

Hvert «søknadsårsverk» utløser i snitt 11 millioner i inntekter. Ved de frittstående forskningsinstituttene og i næringslivet er tidsbruken lavere og uttellingen bedre. Selv om en del forskere bruker mye av sin tid på slike søknader, er altså tidsbruken ganske beskjeden i det store bildet.

Bidrar til faglig utvikling

Forskerne opplever søknadsarbeidet som faglig utviklende. Drøyt halvparten som har svart, sier at de har fått nye prosjektideer ved å jobbe med søknaden.

Nesten like mange mener at søknadsarbeidet har bidratt til viktig faglig samarbeid. Dette gjelder selv om søknaden ikke skulle bli innvilget.

I tillegg svarer de aller fleste at søknaden kan gjenbrukes i andre søknadsprosesser. Søknader som ikke når opp, er altså ikke bortkastet arbeid. Det er et viktig moment når vi vet at nåløyet er trangt.

Tidsbruken står også i et rimelig forhold til de beløpene det søkes om. Søknader som krever mange månedsverk, dreier seg oftest om støttebeløp på 50 til 100 millioner. For prosjekter i den størrelsesorden er det naturlig at det legges ned mye arbeid i søknaden. Motsatt finner vi få indikasjoner på at søknader om små midler tar uforholdsmessig mye tid.

Mot bedre konkurranse

Tidligere studier gir ikke noe klart svar på om mer konkurranse gir bedre forskning. Her som på mange andre områder er det spørsmål om å finne den riktige balansen.

Sammenlignet med de fleste andre land får norske universiteter og høgskoler en høy andel av midlene gjennom direkte tildeling. Hovedtrenden internasjonalt går i retning av mer fordeling gjennom åpen konkurranse. Det henger sammen med at det legges økt vekt på tverrgående satsinger hvor forskning skal rette seg mot store samfunnsutfordringer. Slike satsinger er vanskeligere å realisere gjennom direkte bevilgninger til enkeltinstitusjoner.

Selv om kostnadene ved konkurransen er mindre enn gevinstene, er de fortsatt betydelige.

Forskningsmyndighetene bør derfor gå inn for at konkurransen skaper mest mulig faglig utvikling og fornyelse, samtidig som den gjøres enklere. Det er fullt mulig.

Dette bør bli budskapet når et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg om kort tid legger frem sine forslag til effektivisering i Forskningsrådet.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Forskningsmidler
  2. Forskningsrådet

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Utvalg vil svekke samfunnsnyttig forskning | Lars Holden

  2. NORGE

    Deler ut 870 millioner kroner til forskertalenter

  3. DEBATT

    Dersom akademia skal overbevise oss om at norske universiteter er truet av økt markedsretting må han ha orden på faktaene han presenterer ellers kan de selv bli problemet i et post-fakttuelt samfunn.

  4. KRONIKK

    Universitetene er slaver av finansieringssystemet | Kyrre Lekve

  5. DEBATT

    Det er ikke nok å redusere bruken av antibiotika - vi trenger nye. Og noen må betale

  6. KRONIKK

    Karantene for søknader til Norges forskningsråd | Bjerke og Brekke