Debatt

Kort sagt, tirsdag 30. mai

  • Redaksjonen Aftenposten

E-helse, selvmordsfare, private velferdstjenester og journalinnsyn. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ensidig e-helsekritikk

I et innlegg i Aftenposten 21. mai skriver legene Anders Pahle og Henrik Vogt om e-helse, og at fenomenet er blitt oversolgt. De beskriver hvordan fremtidsvisjonene er basert på en overoptimistisk tro på digitalisering.
Mye av kritikken er på sin plass. Det er naivt å tro at løpende overvåking, med innhenting av helsedata og analyser basert på kunstig intelligens av ellers friske mennesker, skal gi stor helsegevinst. Slik monitorering vil bidra til overdiagnostikk og sykeliggjøring. Dog må ikke e-helse i sin helhet settes i dårlig lys. Feltet e-helse er mye bredere og viktigere enn nettopp dette lille segmentet.

Om en ikke ser noen helse i at alle går rundt med aktivitets- og pulsmålere, vil de aller fleste være enige i at det er betydelig helse i for eksempel digitale trygghetsalarmer, elektroniske medisindispensere og elektroniske dørlåser.

Leger ansatt i sykehus bruker om lag 40 prosent av sin tid til pasientbehandling. Å dyrke frem digitale løsninger som befrir legene fra repetitivt administrativt arbeid og forenkler arbeidsflyten slik at tid frigjøres til pasientbehandling, er gode og sårt tiltrengte e-helseinitiativ.

Samfunnet har sett betydelig digitalisering i løpet av de siste årene, men mange sykehus og helseinstitusjoner er blitt stående igjen etter. Etterspørselen etter helsetjenester vil akselerere fremover. Et digitalt løft i helsesektoren er helt nødvendig. Politisk vilje, samt et innovasjonssamarbeid mellom offentlig og privat sektor er nøkkelen for å realisere dette.

Lars Bakken, leder e-helse og Naeem Zahid, lege og forretningsutvikler, Telenor Norge


Vurdering av selvmordsfare nytter

Det er mulig å vurdere selvmordsrisiko, men tidsperspektivet bør ikke være lenger enn få dager. Aarre og medarbeidere hevder i Aftenposten 23. mai at «ingen kan føresjå sjølvmord», og at Helsedirektoratet bør revidere retningslinjene.

Denne konklusjonen er unyansert. Forfatterne skiller ikke mellom vurdering av selvmordsfare på kort og lang sikt. Man kan selvsagt ikke forutse hvem som kommer til å ta livet sitt langt frem i tid, men det er mulig dersom tidshorisonten er noen dager, selv om også det kan være vanskelig.

Daglig kontakter pasienter helsetjenesten på grunn av selvmordsforsøk eller selvmordsplaner. Da må selvmordsfaren vurderes og beskyttende tiltak iverksettes. Det er vanskelig å dokumentere at tiltakene avverger selvmord, bl.a. fordi det er uetisk ikke å hjelpe. Men ingen kliniker er vel i tvil om at hjelpen har forhindret mange selvmord.
Forfatterne omtaler kun bruk av spørreskjema ved vurdering av selvmordsfare. Slike skjemaer er bare et mulig supplement til den kliniske vurderingen.

Det er vanskelig å predikere sjeldne hendelser som selvmord. Det er enda vanskeligere å predikere hvem som vil utføre terror, da dette er mye sjeldnere. Likevel gjør sikkerhetstjenestene slike vurderinger, og alt tyder også på at de har klart å forhindre flere terrorhandlinger.

Det har i mange år vært for lite systematikk i å vurdere selvmordsfare. Det var bra at vi fikk nasjonale retningslinjer i 2008. Retningslinjer bør stadig oppdateres. Men vi vil advare mot å gå i den motsatte grøften og tro at vi ikke har muligheter for å vurdere om det foreligger akutt selvmordsfare.

Øivind Ekeberg, professor emeritus/spesialrådgiver og Erlend Hem, fagsjef Klinikk psykisk helse og avhengighet, OUS


NHOs bortforklaringer

NHO-direktør Anne Cecilie Kaltenborn bedriver samme øvelse som de borgerlige partiene; hun later som om private, kommersielle velferdstjenester som barnevern, barnehager og eldreomsorg stort sett drives av hjertegode, lokale gründere, helt uten tanke på profitt. NHO-direktøren er naturligvis klar over at dette er tøys og at de private velferdstjenestene i stadig større grad overtas av store nasjonale og internasjonale kommersielle konsern, med maksimalt utbytte som hovedmål.

Men det mest forbausende er Kaltenborns påstand om at det er liten profitt å hente i velferdstjenester. Har ikke direktøren lest avisene den siste tiden? VG har hatt store avsløringer om eventyrlig privat fortjeneste på offentlig finansiert barnevern. Eierne av de største barnehagekonsernene har tatt ut utbytter på flere hundre millioner kroner på barnehagedrift som helt og fullt er finansiert av kommunale tilskudd og foreldrebetaling. Og for noen år siden måtte det borgerlige byrådet i Oslo medgi at kommersielle drivere tok ut utbytte på minst 35 millioner i en anbudsperiode, bare på ett middels stort sykehjem.

At offentlige helseetater kjøper varer og tjenester fra private bedrifter innen IKT, transporttjenester, bygging og vedlikehold med mere, er selvsagt både nødvendig og bra. Men man må faktisk kunne forvente at NHO har ressurser nok til å foreta analyser som synliggjør at slike tjenester er vesensforskjellig fra de mest arbeidskraftintensive, komplekse og sårbare omsorgstjenestene.

Tove Karoline Knutsen, stortingsrepresentant og eldrepolitisk talsperson (Ap)



Innsyn på pasientens premisser, eller?

Det må være et arbeidsuhell når det påstås at pasientjournaler er et offentlig dokument som «enhver» kan kreve innsyn i (Aftenposten, 22. mai). Helse- og omsorgsdepartementet har feilaktig lagt til grunn at pasientjournalen omfattes av innsynsretten. Pressen har til nå ikke hatt tilgang til journalmateriale uten pasientens samtykke. Jusen må vurderes på nytt. Pasientjournalen er løpende arbeidsnotater og pasientens eiendom.

Forfatterne påstår at pasientjournalen ikke står i noen særstilling. Det er feil. Helsepersonelloven pålegger å føre løpende notater om alle relevante opplysninger, uten at pasienten kan motsette seg dette. Pasienten har derfor omfattende rettigheter til opplysningene, mens andres innsyn er strengt regulert.

Fremtiden går mot en samlet pasientjournal for hver pasient. Pressen overvurderer mulighetene for anonymisering. Faren for kobling mot informasjon man allerede sitter på, er åpenbar. Risikoen øker, jo større informasjonsmengden blir. Den grunnlovsfestede menneskeretten til vern om personlig integritet får betydning, når spredningsfaren er så stor.

Pressen hverken kan eller skal erstatte tilsyn, klage- og ombudsordninger. De skal like fullt ha gode vilkår for å gå helsetjenesten og behandlingstilbudet etter i sømmene. Vi må utrede hvordan dette skal styrkes. Løsningen er ikke å åpne opp for utlevering av «anonymisert» journalmateriale, uten at pasienten er involvert.

Marit Hermansen, president i Legeforeningen og Lars Duvaland, direktør i Legeforeningens avdeling for jus og arbeidsliv

Les mer om

  1. Digitalisering
  2. Selvmord
  3. Privatisering
  4. Offentlig innsyn