Debatt

Kort sagt, fredag 31. juli

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Brystkreft. Slaget på Stiklestad. Akson-prosjektet. Og enda litt til. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sosial klasse og brystkreftbehandling

Kreftregisteret ser ut til å tro at kvinner med lav inntekt og utdannelse får dårligere brystkreftbehandling enn andre. Men stemmer det?

Kreftregisteret har analysert hvor lenge kvinner lever med sin kreftdiagnose, ikke hvor lenge de lever totalt. De som får stilt diagnosen tidligere, vil derfor leve lenger med kreftdiagnosen selv om de ikke lever lenger. Høy inntekt og utdannelse kan bidra til tidligere diagnose ved at kvinnene er godt informert, og ved at de har råd til å bruke privat mammografi.

Hvorvidt mammografi er livsforlengende, er imidlertid omstridt både på grunn av overdiagnostikk og metodeproblemer, som også Kreftregisterets undersøkelse er utsatt for.

Forekomst og dødelighet av brystkreft har sammenheng med både genetikk og faktorer som antall barn, alder ved første fødsel, bruk av østrogener, overvekt, fysisk aktivitet og sivilstand, etc. Kreftregisterets forskere har bare tatt høyde for genetikk, inntekt og utdannelse. Det begrensede datagrunnlag innebærer betydelig risiko for å overse andre forklaringsfaktorer.

Kreftregisteret synes å tro at kvinner med lav inntekt og utdanning dør tidligere fordi de får dårligere behandling. Det ville være alvorlig, men er fortsatt bare en hypotese. Undersøkelsen har klassiske metodeproblemer som forskerne i liten grad gjør leserne oppmerksom på.

Dersom man vil undersøke om det er sosial ulikhet i kreftbehandlingen, ville kanskje første skritt være å skaffe data om faktisk behandling, ikke hvor lenge pasientene lever med kreftdiagnosen.

Ivar Sønbø Kristiansen, professor emeritus UiO


Hva med slaget på Stiklestad?

Aftenpostens faste spalte «På denne dag» kunne 29. juli fortelle sine lesere om en triumfbue i Paris og et prinsebryllup i London. Ikke et eneste ord om en av de mest skjellsettende hendelser i Norgeshistorien: Slaget på Stiklestad for 990 år siden. Undres hva Tore Hund ville ha sagt til dette?

Odd Gunnar Skagestad, Oslo


Fartsblindt metodeangrep fra Stavrum

I Aftenposten 27. juli kommer Gunnar Stavrum med metodekritikk av en rapport om pengespillproblemer vi utformet for Lotteritilsynet.

Stavrum mener det er et problem at svarprosenten (32,7 prosent) er lav, fordi en ikke vet noe om dem som ikke svarer. I tidligere undersøkelser har vi imidlertid funnet høyere utbredelse av pengespillproblemer blant dem som svarte etter påminnelser, sammenlignet med dem som svarte etter første henvendelse.

Den beste gjetning er dermed at de som ikke svarer, har dårligere helse enn dem som svarer, noe som er i tråd med forskningsresultater generelt. Dette tilsier at en oftere underestimerer enn overestimerer problemomfang.

Stavrum mener videre vi ikke kan generalisere fra 126 personer. Men det var 9248 personer som deltok, hvorav 126 ble kategorisert som problemspillere. Det er således forholdstallet (1,4 prosent) som generaliseres, ikke funnene fra bare 126 respondenter.

Ut fra feilmarginen i undersøkelser blir det beregnet såkalt 95 prosent konfidensintervall, som sier innenfor hvilket intervall verdien i populasjonen befinner seg i 19 av 20 tilfeller. Til tross for at dette er en standard, mener Stavrum at vi burde problematisert at verdien i 1 av 20 tilfeller er utenfor intervallet.

Vi skulle gjerne hatt høyere svarprosent. Denne er generelt sterk fallende i undersøkelser, noe vi også understreker som en begrensning. Likevel er vår undersøkelse, sett i lys av tidligere undersøkelser med varierende svarprosent, viktig for å kunne si noe om pengespillproblematikk i Norge.

Vi har f.eks. funnet at sosioøkonomisk svakerestilte er mer utsatt, noe som er viktig kunnskap med tanke på forebygging og behandling.

Våre undersøkelser, tross sine begrensninger, representerer de beste estimater av omfanget av pengespillproblemer. Stavrum presenterer ikke et alternativ til hvordan slik kunnskap skal frembringes. Kanskje han selv er rammet av fartsblindhet i sin iver etter å angripe metoden?

Ståle Pallesen, professor, dr. psychol og Rune Mentzoni, førsteamanuensis, Universitetet i Bergen


Kommunene, sykepleierne og pasientene vil ha Akson

Pasienter som må fortelle de samme historiene igjen og igjen. Helsepersonell som mangler opplysningene de trenger for å gi god behandling. Det er de viktigste grunnene til at vi trenger en journal for hver pasient.

Ingvild Kjerkol (Ap) skriver 23. juli at Arbeiderpartiet ikke ønsker journalløsningen Akson. Hun hevder kommunene er blitt ført bak lyset, og at arbeidet er blitt en konsulentfest som pasienter og fagfolk må betale prisen for. Det stemmer ikke.

En rekke kommuner har deltatt i arbeidet og kommunesektorens organisasjon og utviklingspartner (KS) har vært involvert hele veien. Et flertall av kommunene, mange av dem styrt av Kjerkols partifeller, går inn for Akson. Sykepleierne ønsker også løsningen. «Nå må vi komme videre fra diskusjon til handling og få på plass bedre digitale verktøy som vil komme pasienter, pårørende og helsepersonell til nytte,» sier forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen.

Generalsekretærene i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) og Nasjonalforeningen for folkehelsen sier det samme. «Vi som snakker på vegne av pasientene som møter et helsevesen som ikke snakker sammen, vil ha dette på plass nå,» sier de.

Kjerkol kaller arbeidet en konsulentfest. Men to tredjedeler av dem som har jobbet med Akson, har vært ansatte i direktoratet for e-helse. Anbefalt ramme for å styre Akson er 9,5 milliarder kroner. Det blir kostbart. Men det koster oss mer å ikke gjøre noe.

Vi blir stadig flere eldre som trenger hjelp fra ulike deler av helsetjenesten. Derfor må vi sørge for at legevaktene, legekontorene, sykehjemmene, hjemmetjenesten har enkel tilgang til opplysningene de trenger for å gi helsehjelp.

Kjerkol har rett i at pasienter og helsepersonell må betale prisen. De må betale prisen hvis vi stopper arbeidet med en felles journal.

Bent Høie, helse- og omsorgsminister


Intetsigende om Kina fra Aftenposten

«Samarbeid trengs», skriver Aftenposten i sin leder 24. juli. Etter 50 år med ping-pong-diplomati har Kina under Xi gitt oss massearrestasjon av aktivister,
konsentrasjonsleirer for å hjernevaske muslimer og erstattet et velfungerende
sivilsamfunn med en politistat i Hongkong.

Internasjonalt har Kina militarisert Sør-Kina-havet, et brudd på internasjonal lov, annektert en havn i Sri Lanka, og kidnappet canadiere. Lederartikkelen er kjemisk fri for konkret politikk. Her er forslag til hva Norge kan gjøre:

  • Diversifisere eksport, ikke øke avhengigheten av Kina som vil følge av økt handel med en frihandelsavtale.
  • Ta initiativ til fellesnordiske sanksjoner mot kinesiske tjenestemenn med ansvar for utviklingen i Øst-Turkestan (Xinjiang) og Hongkong.
  • Gjennomgå oljefondets investeringer for å luke ut industri som utnytter overgrep.
  • Erklære Hongkongere som oppholder seg i Norge, for å være potensielle politiskeflyktninger.

Om Aftenposten vil mene at slike tiltak innebærer «kald krig», hva er alternativet? Det stille diplomatiet har for lengst spilt fallitt.

Arne Melsom, Styremedlem, Hongkongkomiteen i Norge


Uriktig om regjeringskvartalet

Erling Dokk Holm kommer i et svarinnlegg til meg 29. juli med enkelte påstander som ikke kan stå uimotsagt.

Regjeringen tar sikte på å legge frem en kvalitetssikret kostnadsramme for byggingen av nytt regjeringskvartal i forslaget til statsbudsjett for neste år, altså i oktober. Så langt er det kun forberedende arbeider som er påbegynt, for eksempel riving og eiendomskjøp.

Vi har fulgt retningslinjene for statlige byggeprosjekter. Stortinget har vært orientert om fremdriften og har bevilget midler til de forberedende arbeidene over statsbudsjettene de siste årene.

Jeg kan også avkrefte spekulasjonen om at debatt om byggeprosjektet ikke er ønsket. I planleggingen har vi tvert imot lagt opp til åpenhet og diskusjon for å sikre en best mulig utforming av et viktig, komplekst og omfattende prosjekt.

Det er noe av årsaken til at det har tatt flere år før prosjektet nå kan fremmes og byggingen kan begynne, dersom Stortinget forhåpentlig slutter seg til regjeringens forslag.
Nikolai Astrup, Kommunal- og moderniseringsminister


Likestilling gjennom selvbestemmelse

Jørn Eriksen løfter 27. juli frem kjente problemstillinger knyttet til funksjonshemmede som ikke får innfridd sine rettigheter. Selvbestemmelse ligger til grunn for nesten alle våre menneskerettigheter og er det som gir trygghet. Funksjonshemmede i Norge fratas denne retten daglig.

Uloba – Independent Living Norge kjemper for funksjonshemmedes rett til å ha makt i eget liv, gjennom å ha utviklet og å fortsatt kjempe for Borgerstyrt personlig assistanse (BPA) som et likestillingsverktøy. Det forutsetter at vi selv bestemmer hvem som skal assistere oss, hva vi skal assisteres med og når og hvor vi skal assisteres.

Mange kommuner påstår at du må kunne lede assistansen selv for å ha rett til BPA. Det er feil. Uloba er nå i gang med å utvikle et nytt likestillingsverktøy for selvbestemmelse: Beslutningsstøtteråd. Vergemålsloven bryter med vår rett til selvbestemmelse. Et Beslutningsstøtteråd kan bli et alternativ mer i tråd med FN-Konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD).

Vibeke Marøy Melstrøm, generalsekretær i Uloba – Independent Living Norge

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 28. november

  2. DEBATT

    Kort sagt, fredag 27. november

  3. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 26. november

  4. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 25. november

  5. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 24. november

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 20. november