Kjønnsideologien kan føre til en stor medisinsk-etisk skandale | Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre
Helsedirektoratet står overfor et fagfelt som domineres av aktivisme og radikal kjønnsteori.
Sentrale medisinske fagfolk bedømmer i Aftenposten 27. juli Helsedirektoratets nye retningslinjer for kjønnsinkongruens som uforsvarlige. Hvorfor oppheves de faglige tyngdelovene?
I debatten har vårt fokus vært på definisjonen av kjønn og forståelsen av problemet.
I siste innlegg spurte vi hvordan legene Anne Kveim Lie og Ketil Slagstad kan forene at kjønn defineres av personen selv, med en vitenskapelig forståelse av begrepet. I sitt svar skriver de at «sosialt kjønn ikke formes av biologi alene». Er dette svar på spørsmålet?
Mye står på spill
Det virker som de opererer med to definisjoner av kjønn samtidig – ett biologisk og ett sosialt. Sosialt kjønn er et begrep fra kjønnsforskningen, som ser på kjønn som en sosial konstruksjon. I kjønnsteorien blir «biologisk» og «sosialt» kjønn ofte blandet sammen. Det usagte premisset er at opplevd kjønn trumfer biologiske kriterier og observerbare kjønnsforskjeller.
Det er mye som står på spill her. Det er verdigheten og helsen til transpersoner og alles rett til å benevne virkeligheten slik man kan observere at den er – uten beskyldninger om «transfobi» eller andre sanksjoner.
For den mest radikale kjønnsideologien går lengre enn det selvsagte poenget at kulturelle og personlige ideer om kjønn påvirkes av mer enn gener og kjønnsceller. Den krever ikke bare at man anerkjenner opplevelsen av å være «født i feil kropp», at kroppsendrende behandling noen ganger kan gi bedre liv, eller at man imøtekommende sier «han» om en tenåringsjente. Den krever at vi legger virkelighetsforståelsen til side, og fullt og helt tror at jenta er en gutt.
Kjønnsskifte hos fastlege er ingen god idé | Tone Maria Hansen & Mikael Scott Bjerkeli
Verdensledende ekspert fjernet etter aktivistpress
I helsevesenet handler det om muligheten til å gi pasienter en helhetlig og samvittighetsfull vurdering.
Et eksempel er den canadiske psykologen Kenneth Zucker, som tidligere var verdensledende ekspert på feltet. Zuckers synd var at han ikke ukritisk ville bekrefte barn og unge når de sa de hadde et annet kjønn. Kjønnsinkongruens kan ha ulike årsaker, og siden mange vokser det av seg, gikk han inn for en helhetlig, avventende behandling.
Han stilte spørsmål og utforsket de unges tanker. Han anbefalte noen ganger kroppsendrende behandling, men et mål var å hjelpe dem med å føle seg vel i egen kropp. Dette ble angrepet som «konversjonsterapi». I 2015 mistet Zucker jobben etter transaktivistisk press.
Mange kan angre
Et annet eksempel er Carl Heneghan, professor i evidensbasert medisin ved Universitet i Oxford. Han gjennomgikk i fjor forskningen på medisinene unge med kjønnsinkongruens får, og omtalte bruken av pubertetsblokkere som «et uregulert eksperiment på barn og unge». Da beskyldte studentgrupper ham for «transfobi».
Endepunktet til manglende respekt for vitenskap kan være at flere angrer irreversibel behandling. Christine Jentoft og Luca Dalen Espseth skriver i Aftenposten 23. juli at svært få (to prosent) angrer. Men forskningen de refererer til, så på svært selekterte pasienter og dekker ikke den nye, store gruppen med særlig tenåringsjenter som søker behandling for kjønnsinkongruens.
Om mange av disse vil angre på kroppsendrende behandling, kan vi stå overfor en stor medisinsk-etisk skandale der kjønnsideologi og identitetspolitikk har drevet medikaliseringen og knivens løp over kroppen.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
