Debatt

Når kvinner står bak makten, blir journalistene mildere stemt | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Anki Gerhardsen
    Journalist og kritiker
Sophie Elise Isachsen vant nylig Årets business under Vixen Awards. Hun er én av de mange kvinnelige næringsdrivende som profitterer på å herje med unge menneskers selvrespekt, mener Anki Gerhardsen.

Pressen nøyer seg i hovedsak med å rapportere fra frontlinjen fremfor å grave frem detaljene i elendigheten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Jeg synes vi skal slutte å kalle dem «influensere». Det er SELGERE de er», skrev min kollega i Medierevisjonen, Jan Arild Snoen, på Twitter. Det er et godt innspill.

Vi bør samtidig slutte å omtale dem ved fornavn og heller konsekvent diskutere forretningskonseptet. Det ville kanskje skjerpe pressens evne til å forstå hvor effektivt strategiske tårer, strategisk lav selvtillit og strategisk sårbarhet fungerer, både som salgsfremmende tiltak og som barriere mot hard, kritisk journalistikk.

Anki Gerhardsen er frilansjournalist og teater- og mediekritiker. Hun skriver jevnlig i Aftenposten.

Gjelsvik fortjener ros

Denne grumsete businessen har nådd samfunnsdebatten fordi en selger med et mindre manipulativt konsept, Kristin Gjelsvik, nylig gikk til nytt angrep i en langvarig krig mot firmaet Sophie Elise AS – en blogg som har eskalert til et mangefasettert mediehus med flere ansatte.

Gjelsvik fortjener ros for å ha løftet sverdet. Ikke bare mot denne bedriftens forretningsmodell, men mot en armada av kvinnelige næringsdrivende som profitterer på å herje med unge menneskers selvrespekt.

Kristin Gjelsvik vant Årets sterke mening under Vixen Awards. Fra scenen kritiserte hun Sophie Elise for å utnytte unge menneskers usikkerhet.

Det er bare så synd at pressen i hovedsak nøyer seg med å rapportere fra frontlinjen fremfor å grave frem detaljene i elendigheten. Hvis de da ikke sitter stille på sidelinjen fordi deres egen økonomi er nært tilknyttet den businessen Gjelsvik slåss mot. Litt mer om det straks.

Bedøvende miks

Vi snakker altså om bedrifter som i hovedsak har barn og ungdom som målgruppe, som omsetter for flere millioner kroner i året, og som via sosiale medier, bøker og servil redaksjonell omtale selger en bedøvende miks av jeg-forstår-hvordan-du-har-det-for-jeg-har-det-så-jævlig-selv og promotering av plastisk kirurgi.

Det er Sofie Steen Isachsen som eier og driver Sophie Elise AS, og på egen hjemmeside skriver Isachsen at hun har et venninnelignende forhold til mange av følgerne sine.

Hvilken avhengighet en slik relasjon bygger mellom svært unge kunder og butikk, burde være interessant for både helsejournalister og journalister som følger næringslivet.

I stedet lager TV 2 «dokumentarserie» og tar med barn og unge på kjeveoperasjoner og rumpe-implantater. Alt pakket inn i Isachsens geniale forretningsidé: «Det har vært en tung tid».

Sophie Elise Isachsen og Henrik Skansen er begge å se i realityserien Sophie Elises verden.

Ikke til å fatte

Vi har nettopp lagt bak oss et par år med #metoo. En bevegelse som utviklet en særlig årvåkenhet for kombinasjonen makt og makt over andres kropper. Men når kvinner står bak makten, når ingrediensene er annerledes komponert og scenografien varm og følsom, blir journalistene mildere stemt.

Dagsavisen, som på kommentarplass var kompromissløs i kampen mot menn som utnytter kvinner, står i Debatten hos NRK og ber Gjelsvik passe på så ikke enkeltpersoner blir lei seg. Det er nesten ikke til å fatte.

Men PR-strategien til Sophie Elise AS har altså lyktes fullt ut: Rakker du ned på bedriften min, rakker du ned på meg.

I det samme studioet forteller forskerne oss at bedrifter som den Isachsen leder, har en sterkt negativ effekt på barns selvfølelse og forhold til egen kropp, men allikevel vil ikke Dagsavisen gå direkte til verks. Ikke så mange andre journalister heller, og kanskje er det fordi kvinner som plager og skader barn, alltid slipper lettere unna. Det har de gjort som voldelige mødre, som overgripere og som manipulerende figurer i unge menneskers hverdag.

For de har alltid en indre smerte selv. De har alltid en vanskelig bakgrunn. De har så smale skuldre og så redde stemmer.

Flere barnekunder

For fire år siden kritiserte jeg norsk presse for å overse den enorme maktfaktoren Isachsens bedrift utgjør. Det ble et voldsomt oppstuss, men jeg kunne i grunnen ha publisert den samme kronikken om igjen. Jeg måtte bare ha oppjustert tallene for antall barnekunder kraftig og lagt til at omsetningen hadde steget til mer enn fire millioner kroner.

Vi trenger en Greta Thunberg.


Les også

  1. Si ;D-innlegg: Alt er ikke influensernes ansvar. Ungdom må også tenke selv.

  2. A-magasinet: Influensere reklamerer for dem. Norske firmaer tjener millioner på dem. Men virker skjønnhetspillene?

  3. «Gretne gubber av begge kjønn bør følge litt med på rumpefeiden i influensermiljøet», skriver Halvor Hegtun


Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Medierevisjonen
  2. Plastisk Kirurgi
  3. Implantater
  4. Kropp
  5. Samfunnsdebatt
  6. Journalistikk