Debatt

Hvorfor slipper journalistene unna kritikk i 22. juli-serien? | Vegard Grøslie Wennesland

  • Vegard Grøslie Wennesland
    Vegard Grøslie Wennesland
    Leder, St. Hanshaugen AP. Nestleder, AUF i Oslo 22. juli 2011.
I NRK-serien 22. juli dekker Harald (Marius Lien) og Anine (Alexandra Gjerpen) terroren som journalister i Aftenposten. Journalistene hadde tålt et mer kritisk blikk i serien, mener Vegard Grøslie Wennesland.

Samtidig som de gode, journalistiske sakene pågikk, var det også grove feil som ble gjort. Dette kunne vi fått større innblikk i.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

22. juli-serien er viktig for å minne oss på hva den dagen handlet om, ideologien, de som ble drept og de som er igjen. Og den er viktig for å forstå hvordan noe slikt kunne skje og hvordan vi kan hindre at det skjer igjen.

Smart og kritisk blikk

En av seriens styrker er også at den har et smart og kritisk blikk på flere aktører og momenter under 22. juli-angrepene. Politiets responstid, organiseringen av helsevesenet, barnevernets og samfunnets evne til å fange opp og hjelpe dem som trenger det.

Vegard Grøslie Vennesland var nestleder i AUF i Oslo 22. juli 2011. I september samme år ble han valgt til leder for Oslo AUF (bildet). Nå er han leder i St. Hanshaugen Arbeiderparti.

Selv var jeg en av dem som etter angrepet opplevde å få den hjelpen jeg trengte fra det offentlige. De stilte opp.

Derfor er det sterkt for meg å se at serien både starter og avslutter med historier om folk som ikke får den oppfølgingen de trenger. Barnet på Hønefoss som kanskje kunne vært reddet om politi og barnevern fulgte opp, og renholderen på Ullevål som utsettes for blind vold, blir lam og mister både jobb og sin nærmeste venn i en utlendingssak.

Drøye henvendelser

Serien ser kritisk på nær alle tema den tar opp. Med ett unntak. Journalistene slipper unna den samme kritiske vinklingen.

Les også

Alexandra Gjerpen: – Stolt over å ha vært med i denne viktige serien

Jeg var mottager av ganske drøye henvendelser fra journalister etter 22. juli. Alt fra dem som ringte mens kulene fløy, til dem som skulle ha oss til å bekrefte at navngitte personer var savnet i dagene etter. Visste de ikke at det var politiets oppgave å gi ut den type informasjon? Eller de som ringte fylkeslagsledere i AUF med spørsmål om de kunne finne skadede personer som ville la seg intervjue. Skjønte de ikke at vi hadde nok annet å stri med?

I ettertid kan man lure på: Var dette overivrige enkeltjournalister? Var det bestillinger fra redaktører som førte til disse henvendelsene? Hvilke lærdommer dro journalistene fra 22. juli og frem til rettssaken, som er seriens sluttpunkt?

Grove feil

For i serien er journalistene heltene. De som tør å stille de vanskelige spørsmålene, også når det kan gjøre vondt for de etterlatte og pårørende. Jo da, vi får et lite innblikk i diskusjonene internt i redaksjonen om det er riktig å publisere de vanskelige sakene om responstid kort tid etter angrepet. Men også her blir journalistene helter. Hovedpersonen presser på for å publisere dette viktige poenget. Samtidig som disse gode, journalistiske sakene pågikk, var det også grove feil som ble gjort. Dette kunne vi fått større innblikk i.

Når det er sagt, var det helter blant journalistene også. Serieskaperne er gode til å få med det. Men siden journalistene har gjort så mye bra, så hadde de tålt et mer kritisk blikk i serien.

Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

Serieskaperne ville lage en så troverdig fremstilling av 22. juli som mulig. Men hva synes de som selv var nær terroren?

Serietips

Nyhetsbrev Trenger du en ny serie å se på? Få rykende ferske anbefalinger fra film- og serieanmelder May Synnøve Rogne på e-post.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. TV-serier
  3. Journalistikk