Kort sagt, fredag 21. februar

Patologer og kreftdiagnoser. Kunstig intelligens. Eggdonasjon. Havvind. Kjønnspoeng. Kommunereformen. Dette er dagens kortinnlegg!

Patologer, ikke datamaskiner, stiller kreftdiagnosen

På tre minutter stiller datamaskinen 62 prosent mer presis tarmkreftdiagnose enn legene, skrev Aftenposten nylig. Dette er feil.

Det er patologene som stiller kreftdiagnosene, og arbeidet det refereres til bygger på tusenvis av tarmkreftpreparater der patologer, altså spesialister på vevsforandringer, har stilt diagnosen først. Det er et utmerket prosjekt og et verdifullt supplement til patologers arbeid, og noe vi absolutt ønsker velkommen for å sikre bedre pasientbehandling. Men det omhandler prognoser, altså fremtidsutsiktene for pasienten, ikke selve primærdiagnosen.

Man kan ikke bare putte en vevsbit inn i en maskin og få ut en diagnose. Alle vevsbiter som fjernes, går gjennom en tidkrevende og manuell prosess før det snittes mikrotynne snitt som farges før de er klare til vurdering i mikroskop. Da er det alltid en spesialist i patologi som stiller diagnosen.

Prognosen er avhengig av flere parametere enn svulstens utseende, og patologene er helt sentrale i denne typen diagnostikk.

Arbeidet det refereres til, hadde ikke vært mulig uten patologenes innsats. Hadde man puttet alle mulige kreftformer inn i algoritmen, ville det blitt fullstendig kaos. Prosjektet er dessuten meget smalt.

Det er imidlertid et viktig skritt på veien til å få flere hjelpemidler med høyere reproduserbarhet i arbeidet med å vurdere kreftsvulster, og vi ser gjerne at det gjøres enda mer på dette feltet.

Det er riktig at det er mangel på patologer, men den beskrevne metoden avlaster oss ikke i primærdiagnostikken. Vi ønsker oss hjelpemidler for å kunne håndtere den stadig økende arbeidsmengden, og digitalisering er første skritt på veien.

Manglende midler til investeringer og store forsinkelser i sentrale IKT-prosjekter i noen helseregioner gjør imidlertid at vi er langt bak i utviklingen. Øremerkede midler til norsk patologi ønskes!

Ulla Randen, leder, Den norske patologforening

Kunstig intelligens er kommet for å bli

I en kronikk i Aftenposten 17. februar etterlyser etikkforskerne Kristine Bærøe og Torbjørn Gundersen mer omfattende vurderinger av farene ved kunstig intelligens (KI) i regjeringens KI-strategi og en plan for etikk og offentlig debatt. Norge og norsk næringsliv står overfor utfordringer som økt global konkurranse, eldrebølge og klimaendringer. Digitalisering og kunstig intelligens er viktige verktøy for å møte disse utfordringene.

Det er flere historiske eksempler på at innføring av ny teknologi påvirker og endrer samfunnet. Dagens digitalisering omtales ikke uten grunn som en ny «industriell revolusjon».

Vi vet at kunstig intelligens kan gi ny innsikt og bidra til forbedringer innen blant annet medisin, transport og klima. Men vi vet også at det er utfordringer knyttet til bruken. Vi bør ikke stoppe utviklingen – men vi ønsker å påvirke den. Dette gjør vi blant annet ved å få tilslutning til etiske prinsipper i vår egen KI-strategi og arbeide for at de også kan bli globale prinsipper.

KI-strategien skal være et utgangspunkt for videre arbeid med KI i Norge, for utvikling av nye, samfunnsnyttige løsninger og for økt oppmerksomhet rundt etisk KI som støtter og hjelper menneskene som bruker den. En strategi kan ikke gi alle svarene. Den peker ut en retning. Nå starter den viktige jobben med å følge opp strategien og utvikle dette viktige feltet videre.

Linda Hofstad Helleland, distrikts- og digitaliseringsminister (H)

Mediene svikter donorbarna

Hilde Kristin Dahlstrøm hevder i Aftenposten 11. februar at mediene blir en aktør som bidrar til å skape press for å tillate eggdonasjon. Påstanden fremmes på bakgrunn av en analyse av dekningen av saken. Aftenposten omtales spesielt og kritiseres for ubalansert dekning.

Jeg tillater meg å tipse både Aftenposten og andre medier om noen spørsmål som bør belyses for en mer balansert dekning.

Hvordan opplever donorbarna selv sin situasjon?

21. april 2018 skrev «Anonymt donorbarn» et innlegg i Aftenposten. Innsenderen pekte på at «barnas sak blir talt urovekkende lite». Han forteller videre at flere ikke ønsker å snakke høyt om sin situasjon av familiære hensyn. Dette er i seg selv et tankekors, både med tanke på barnas situasjon og for en opplyst debatt om temaet.

Økt kunnskap om genene våre har gjort at det å kjenne til helsemessige forhold i familie og slekt har større betydning for behandling og forebygging enn tidligere. Stiller donorbarn med handicap i møte med det moderne helsevesenet?

Hvor reell er retten til å kjenne sitt opphav når Norge importerer sæd fra en rekke andre land?

Utenlandske mannlige donorer rekrutteres i dag på kommersielle vilkår til bruk i norske klinikker. Hvordan kan tilhengerne da argumentere for å innføre eggdonasjon på samme vilkår som sæddonasjon uten at det medfører kommersiell utnyttelse av kvinnekroppen?

Listen kan gjøres adskillig lengre. Norske medier har en jobb å gjøre for stemmer som ikke blir hørt.

Øyvind Håbrekke, Tankesmien Skaperkraft, forfatter av «Den liberale familien»

Store muligheter i havvind

Aftenposten skrev mandag at «Statkraft sier nei til havvind.» Det er ikke riktig. Havvind er en av flere løsninger som trengs for at verden skal nå klimamålene.

I Statkraft har vi de siste årene fokusert våre investeringer på å oppgradere vannkraftverkene, bygge ny landbasert vind- og vannkraft og utvikle solkraft. Kombinasjonen av regulerbar vannkraft og uregulerbar vind og sol gir en robust portefølje. Det betyr ikke at Statkraft sier nei til havvind. Havvind spiller en stadig viktigere rolle i markeder der vi opererer, som Tyskland og Storbritannia, og vi følger utviklingen tett.

Flytende havvind er ny og uprøvd teknologi, som kan gi store muligheter for norsk leverandørindustri. Det er grunn til å tro at teknologiutvikling og industrialisering kan gjøre flytende havvind mer konkurransedyktig i fremtiden.

Norge ligger an til kraftoverskudd i lang tid fremover, blant annet på grunn av utbygging av vindkraft. Havvind er derfor ikke nødvendig for å møte kraftbehovet i Norge i overskuelig fremtid.

Statkraft støtter målrettede offentlige virkemidler og ordninger som bidrar til teknologiutvikling, slik at norsk industri kan utnytte mulighetene som kommer når fornybar energi erstatter fossil energi.

Severin Roald, kommunikasjonsdirektør Statkraft AS

Poenget med kjønnspoeng

Kjønnspoengenes tid bør være forbi, mener Aftenposten 14. februar, fordi «kjønn ikke gjør noen skikket til opptak».

Nei, og derfor er kjønnspoeng tillatt kun på studier som rekrutterer så skjevt at de i praksis utdanner kun ett kjønn. Den positive særbehandlingen begrunnes i samfunnets behov for begge kjønns ressurser og talenter. Ta psykologi, der faglig sterke jenter utkonkurrerer faglig sterke gutter: Norge produserer knapt mannlige psykologer, samtidig som menn har økende utfordringer og etterspørselen er stor. Universitetene prøvde fånyttes å løse problemet og søkte til sist om kvoter/kjønnspoeng.

Forskningen vet lite om hva som virker, men kjønnspoeng vet man har effekt mot kjønnssegregering.

Aftenpostens insistering på karakterkonkurranse er utdatert. Vi må erkjenne realitetene og ta ansvar for et samfunn der kjønn betyr mindre for livssjanser. Tiden er moden for kjønnspoeng og for bredere og mer treffsikre opptakskriterier i høyere utdanning.

Anette Trettebergstuen og Nina Sandberg, stortingsrepresentanter (Ap)

Kommunereformen må fortsette

17. februar kunne vi lese Jørn Rattsø og Geir Vinsands dom over kommunereformen. De mener den har vært mislykket på grunn av manglende statlig styring og tvang. Det er jeg uenig i. Vi har gjennomført den største kommunereformen siden 1965. 119 kommuner er blitt til 47 nye. Mange steder har vi fått større kommuner med bedre forutsetninger for å levere gode tjenester – og flere av dem har brukt sammenslåingen til å digitalisere gamle systemer og utvikle mer innovative løsninger.

Vi står overfor store utfordringer fremover. Klimaendringene skal begrenses. Bærekraftsmålene skal nås. Flere pensjonister skal forsørges av færre i yrkesaktiv alder. Og flere og mer komplekse tjenester skal finansieres av mindre oljepenger og strammere budsjetter. Disse utfordringene vil treffe de små kommunene først og hardest. 120 kommuner har færre enn 3000 innbyggere. For mange av dem er utfordringene ikke et fremtidsscenario. Det er en realitet.

Venstresiden hevder at små kommuner kan klare seg fint alene. Det er i beste fall naivt. Og det er innbyggerne som taper på det: Barna som risikerer å få et dårligere barnehagetilbud, eldre som risikerer å få færre varme hender, og ansatte i kommunen som ikke får utvikle seg og sparre med kolleger i et godt fagmiljø. Det sier seg selv at fagmiljøet er mindre i en liten kommune enn en stor kommune. Samtidig skal alle kommuner løse de samme oppgavene og levere de samme tjenestene, uavhengig av størrelse.

Kommunereformen må fortsette. Ikke med tvang, men med lokale initiativ og prosesser. Jeg oppfordrer flere kommuner til å ta nabopraten, til å utnytte de økonomiske incentivene som finnes, og til å lære fra de sammenslåtte kommunene som har lykkes.

Nikolai Astrup, kommunalminister (H)

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meiningar på Facebook og Twitter