Data er gull. Men hvis vi bare sitter på dem, er de egentlig ikke mer enn gråstein. | Nikolai Astrup

Data må deles, foredles og gjenbrukes for å ha verdi.

I Aftenposten 12. april sammenligner Ole Jacob Sunde dataforvaltning med petroleumsforvaltning.

Jeg er enig med Sunde i at vi må ha en offensiv tilnærming til dataforvaltning. Data kan, hvis vi foredler og forvalter dem riktig, legge grunnlaget for bedre og mer effektive offentlige tjenester, nye industrisuksesser og arbeidsplasser.

Men jeg er ikke enig i at man kan sammenligne dataforvaltning og petroleumsforvaltning.

Hjemmel i lov eller samtykke

Det er ikke staten, men hver og en av oss, som eier våre egne personopplysninger. Det betyr at man ikke kan samle inn, anvende eller lagre persondata uten at man har hjemmel i lov eller fått samtykke til det.

Dessverre tror jeg mange er lite bevisste på hvem de gir samtykke til, og en del har nok lav terskel for å gi samtykke når man får en tjeneste som Finn, Facebook eller Google tilbake.

Konsekvensen er at store mengder data siver ut av landet hver eneste dag, rett og slett fordi vi som enkeltpersoner har akseptert det.

Norge deltar derfor aktivt i det internasjonale arbeidet knyttet til personvern, datainnsamling, databruk og skattlegging av de datadrevne teknologigigantene. Men å tro at vi kan strupe datatrafikken ut og inn av landet, er ikke realistisk og heller ikke ønskelig.

Data er blodomløpet i en moderne økonomi, som gir liv til stadig flere tjenester.

Dele i offentlig sektor

Det offentlige besitter store mengder data. Disse dataene deler vi selvsagt ikke med teknologigigantene. Jeg mener likevel at for mye data forblir udelt og ubrukt.

For eksempel er det et stort potensial når det gjelder deling av data på tvers i offentlig sektor.

Målet er at innbyggerne kun skal trenge å gi fra seg data én gang, slik at man slipper å fylle ut skjemaer med den samme informasjonen hver gang man skal benytte seg av en offentlig tjeneste.

Forutsetningen er at offentlige tjenesteytere deler data seg imellom.

To nye strategier

Kunstig intelligens lever av data. Jo større mengder data, jo bedre blir den.

Nylig besøkte jeg DoMore-prosjektet på Radiumhospitalet der de utvikler en kunstig intelligens som stiller mer presise diagnoser enn det legene klarer.

Alle dataene som brukes i prosjektet, er avgitt med samtykke. Forskerne bak prosjektet fortalte meg at teknologien de utvikler, kunne blitt enda bedre og mer presis hvis de fikk tilgang til mer data, noe som kunne gitt mer treffsikker behandling og et bedre sykdomsforløp for pasientene.

Tankekorset er at disse dataene finnes. I Norge har vi omfattende og gode helseregistre. Vi har spart på vevsprøver fra kreftsvulster siden før krigen. Men det er krevende, også for forskere, å få tillatelse til å bruke disse dataene.

Hvis vi skal lykkes med å ta ut potensialet som ligger i kunstig intelligens, tror jeg derfor vi må se på hvordan vi kan legge bedre til rette for å kunne bruke disse dataene på en trygg og forsvarlig måte.

Dette temaet vil være helt sentralt i to nye strategier vi er i ferd med å utarbeide: Strategi for digitalisering i offentlig sektor og strategi for kunstig intelligens.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.