Debatt

Kort sagt, fredag 11. oktober

  • Debattredaksjonen

Stedsnavnene i Oslo. Bybrannen i Chicago i 1871. Aisha Shezadis rapport fra flyktningleiren. Timeout i barnehagen. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hele Oslo lå under vann. Det har betydning for stedsnavnene.

Etter siste istid sto sjøen 221 meter høyere enn i dag. Hele Oslo lå under vann. Så begynte landhevningen som ennå pågår. Under denne prosessen kommer nye øyer og viker til syne. Da Oslo ble til by for 1000 år siden, sto fjorden fire meter høyere enn i dag. Det innebar at fjorden strakte seg inn over Grønland og mye av den senere bebyggelse i Kvadraturen lå under vann.

Ved springflo nådde nok vannet opp mot Tøyenhaven og langt opp i Karl Johans gate. Nord for byen var det altså en stor bukt, ikke en vik. Men det var en vik knyttet til byen. Det var ved utløpet av Alnaelva. På tegningene som Erik Schia har laget, viser at Alnas utløp danner en stor bukt med gode fortøyningsmuligheter for tidens skip, beskyttet mot vind av Ekeberg. Stranden vest for byen (Sørenga) var langgrunn og leirete.

Frode Korslund bringer inn et interessant moment ved å påpeke at navnet Bjørvika stammer fra det norrøne Bæjarvik, som betyr byviken. Men det må ha vært viken ved utløpet av Alnaelva. Bæjarvik er imidlertid ikke entydig definert som byvik. Bæjar er i gammelnorsk og islandsk en betegnelse for gård, jf. Flateby- og Losby-gårder.

Legger vi denne forståelsen til grunn, vil navnet Oslo kunne være navnet på en gård som lå i le (lo) under Ekeberg ved oset til Alna, Oslo. Det finnes andre forklaringer av navnet også.

Under alle omstendigheter er det slik at når nye viker oppstår på grunn av landheving, vil det være behov for å skille dem gjennom forskjellige navn. Derfor er Bjørvika en grei betegnelse for viken ved operaen, mens Bispevika er navnet på viken mellom Sørenga og det nye Munchmuseet. Det er da også slik det er avgrenset i Oslo byleksikon.

Ola Vaagbø, Oslo


«Fake news» anno 1871

I Aftenpostens spalte På denne dag 8. oktober omtales bybrannen i Chicago, som brøt ut på samme dato i 1871. Brannårsaken ble aldri funnet. Men historien om kua og parafinlampen er en ren løgn. I 1893 innrømmet Michael Ahern i Chicago Republican at han hadde kokt i hop kuhistorien for å lage en fargerik reportasje. Kuas eier Catherine O'Leary, som var katolikk, ble ødelagt for livet av løgnhistorien.

Den grunnleggende årsaken til katastrofen var at 90 prosent av husene var av tre, så også fortauene og vannverket. Uken før hadde brannvesenet rykket ut til 30 branner eller branntilløp. Byen var en hårsbredd fra katastrofe natten før, da en brann ødela fire kvartaler.

I 1874 opplevde Chicago en ny bybrann. Den brøt ut i trehusbebyggelse som var uberørt av 1871-brannen, og ble som den drevet nordøstover av en sterk og tørr vind. Lenger nord nådde den murbygninger og lot seg derfor stoppe.
Chicago hadde lært av 1871.

Pål Jensen, Ski


Det må finnes grenser, Aftenposten!

Aisha Shezadis patosbombe forteller historien om en kvinne som tilsynelatende lider i urimelig fangenskap.

I 2019 dekket jeg FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) for ambassaden i Wien og deltok på flere foredrag hvor mytene om IS-kvinner som passive middagskokker ble avkreftet. Al Jazeera bekrefter også: Kvinnene bidro til tortur og terror. I beste fall har Shezadi medvirket til en av menneskehetens verste organisasjoner – en handling som burde frata enhver mulighet til å publiseres i Aftenposten.

Avisen overser hvordan patos og sympatifremmende mekanismer påvirker menneskers virkelighetsoppfatning og forsømmer dermed sitt samfunnsansvar. Shezadis historie, med sine dramaturgiske grep om barn som lider unødig, sår tvil om uomtvistelige faktum.

Shezadis ytring publiseres, men stemmene til IS-ofrene vil aldri høres, og den følelsesladde fortellingen får en urimelig stor plass i norsk bevissthet.
«Folk kan tro hva de vil.», avslutter hun.

Nei, man kan ikke tro hva man vil. IS-kvinnene bidro til terror – og Aftenposten kan ikke bidra til å fremme noen annen fortolkning.

Sander Riis Eilertsen, student, Norges Handelshøyskole


Barn trenger time-in

I Aftenposten 9. oktober stiller mor og førsteamanuensis Anne-Line Bjerknes spørsmål ved bruken av timeout i barnehagen. Hun løfter frem en viktig debatt.

Timeout er forkortelse for «Time out from reinforcement», som betyr at barnet tas vekk fra oppmerksomhet fra voksne og positivt samspill med andre barn. Det er bred enighet om at reaksjonsformen i all hovedsak er reservert for veldig alvorlig utagering hos barn mellom tre og ti år. Det betyr at timeout ikke skal brukes i vanlige situasjoner i en barnehage. Barn skal ikke sendes bort som en straff, få en straff forkledd som «tenkepause» eller kjenne på skam når de strever med sterke følelser. Slike krenkelser gjør barn sårbare.

Barnehageansatte opplever stadig utfordrende situasjoner hvor barn er lei seg eller blir sinte. Det er en naturlig del av det å være barn. Hvis de ansatte bruker timeout som reaksjonsmåte på sterke følelser, kan et barn føle seg forlatt, avvist, redd og forvirret. Små barn er helt avhengige av trygge voksne for å lære å forstå seg selv og regulere følelsene sine. Vi kan si at barn som er lei seg eller sinte trenger time-in mer enn timeout.

Time-in handler om å legge til rette for at barna skal danne trygge tilknytningsrelasjoner til voksne. Noe av det viktigste som skjer når barn er små, er at barnet lærer om seg selv, sin egen verdi, hvilke følelser det har, hvordan det kan være sammen med andre og hvordan de kan arbeide for å mestre ting. Mye av denne læringen skjer gjennom hvordan barn blir behandlet av voksne.

Nå har det kommet forslag til endringer i barnehageloven. Det viktigste er kravet om nulltoleranse mot krenkelser. Tydeligere plikter for ansatte har som mål å rette fokuset blant annet mot tiltak knyttet opp mot voksenrollen. Det er helt nødvendig å øke kompetansen i barnehager slik at man unngår krenkelser som timeout. God kvalitet i barnehagen handler først og fremst om de voksnes kompetanse og kvaliteten på relasjonene til barna.

Ingrid Grimsmo Jørgensen, mobbeforsker, Høgskolen i Innlandet - Lillehammer

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Oslo før
  3. Oslo havn
  4. Chicago
  5. Brann
  6. IS
  7. Barnehage

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 30. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 29. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 28. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, mandag 26. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, søndag 25. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, fredag 23. oktober