Kort sagt, tirsdag 23. juni
Universitetene og arbeidslivet. Eldreomsorg. Sykling på fortauet. Fornorsking av medisinske faguttrykk. Dette er dagens kortinnlegg.
Universitetene og arbeidslivsrelevans
I Aftenposten 16. juni viser rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen, til at nesten alle arbeidsgivere er fornøyde med kompetansen til folk de allerede har ansatt. Det er fint, men problemet ligger i kompetansen bedriftene ikke får tak i.
Tallenes tale er klare. NHO-medlemmene, som representerer norsk næringsliv, har et stort og økende udekket kompetansebehov fra høyere utdanning. Ser vi på teknologi- og kunnskapsbedriftene, er situasjonen alvorlig. 69 prosent av dem har et udekket kompetansebehov på mastergradsnivå og bare 11 prosent fra videregående nivå. Vi får ikke en bærekraftig kunnskapsøkonomi av det.
Det er skuffende at Universitetet i Oslo, med et så viktig samfunnsoppdrag, avviser forslaget om at de også skal måles på arbeidslivsrelevans.
Rektor ved Universitetet i Oslo og andre tar kampen mot noe Danmark og Finland har gjennomført, mot noe OECD har gått inn for, som Høyskolen i Kristiania støtter og som bedriftene etterlyser. Heldigvis kjempes det mot noe et flertall på Stortinget har bedt om.
Stortinget fastslo i 2017 et grunnleggende kvalitetskrav om at studieprogrammene skal utvikles i samarbeid med arbeidslivet. Her syndes det. Derfor er det behov for en gjennomgang av i hvilken grad høyskolene og universitetene lever opp til dette.
Universitets ambisjon om å tjene samfunnets behov er god, men da bør man følge opp Stortingets ønske. Universitetet i Oslo må ta et større ansvar for arbeidslivsrelevans.
Øystein E. Søreide, adm. direktør i Abelia
På villspor?
Midt i innspurten på et emosjonelt krevende arbeid som blant annet omtaler mine mange opplevelser som mørkhudet i Norge, registrerer jeg at Frps Jon Engen-Helgheim i disse dager faktisk holder fast ved sin virkelighetsbeskrivelse rundt hva jeg og hundrevis av andre mørkhudede nordmenn har opplevd i landet vårt.
Den ene etter den andre, yngre, eldre, mørkere, lysere, har fortalt om negative opplevelser som kan knyttes til hudfarge. Også vi som ivaretar det gode bygdelivet, kan supplere med lignende erfaringer rundt opplevelser utløst av hudfarge, erfaringer hvis sannhet Fremskrittspartiet til nå av en forunderlig grunn har valgt å forsøke å overprøve.
Fremskrittspartiets nåværende linje passer ikke med mine tidligere erfaringer, hverken med partiets fremtredende politikere, eller med partiets fotfolk, slik jeg kjenner flere av dem i nyere tid: Man kan være uenig i spørsmål som tangerer problematikken, være seg «innvandring» og annet. Å godta den rene rasismen, i hvert fall å snuse på lukten av den, uten å vende seg vekk, har imidlertid ikke skjedd i min levetid – siden «hundeguttene» på 60-tallet. Da, som barn, fikk jeg på lang avstand se på demonstrasjonene for gjennomføringen av tenniskamper mot det segregerte Sør-Afrika.
Jeg vil faktisk ikke klistre Fremskrittspartiet av i dag til den ofte lite hyggelige forsamlingen som hundeguttene utgjorde – og som mange kompetente analytikere vil mene var Fremskrittspartiets forløper. Jeg er ofte forsiktig med å bruke ordet «rasisme». Jeg skriver bøker om norsk, hvit arbeiderklasse. Dessuten har jeg glede av nesten å knekke nakken på å forsøke å ivareta norske dialekter, norsk litteratur og norske tømmerbygninger. Ja, i det minste i prinsippet dør jeg i samme slengen også for at andre skal få mene noe annet enn meg.
Men debatten og mistenkeliggjøringen som nå utspiller seg, gjør at man ligger våken og undrer rundt den seneste utviklingen.
Adelheid E. Seyfarth Gulbrandsen
Eldre får bedre omsorg av trygge ansatte
Mangfoldet og kvaliteten i tilbudet til Oslos eldre er det ansatte i førstelinjen som står for. Eldre vil ikke miste noe, slik direktørene i Stendi og Norlandia Health & Care Group fremstiller det i Aftenposten 16. juni.
Økende behov i eldreomsorgen må møtes ved å gi de ansatte bedre betingelser. Pengene må brukes på hele og faste stillinger, økt bemanning og muligheter for faglig utvikling. Dette kan ikke komme i konflikt med krav fra eiere om stadig større avkastning, noe vi ser at det gjør i dag for de kommersielle aktørene.
Tilbyderne leverer relativt lik kvalitet, og til slutt er det kun pris som avgjør. Ansatte ved Manglerudhjemmet jublet nettopp for at kommunen tok over driften og sikret dem opptil 40.000 kroner ekstra i årslønn. Kommersielle aktørers konkurranseevne har ligget i å spare på ansattes lønns- og arbeidsvilkår, og det bidrar ikke til et bedre tjenestetilbud til de eldre.
Eldre og ansatte ved omsorgstjenestene våre fortjener det beste vi kan tilby, og derfor er Fagforbundet glad for at Oslo kommune tar ansvar. Faglig utvikling, bedre arbeidsvilkår og forutsigbarhet er nøkkelen til å skape et bedre tilbud til våre eldre.
Mette Nord, leder i Fagforbundet
Tenk på bestemoren din!
I et debattinnlegg 15. juni med denne overskriften, beklaget to representanter for arten bestemor seg over råsykling på byens fortau og stilte spørsmålet: «Hvilke rettigheter har vi som fotgjengere, om noen?».
Siden spørsmålet er kjønnsnøytralt, tillater jeg meg som representant for arten bestefar å svare: Alle!
Trafikkreglenes paragraf 18, pkt. 3 er klinkende klar: «Sykling på gangveg, fortau eller i gangfelt er tillatt når gangtrafikken er liten og syklingen ikke medfører fare eller er til hinder for gående. Slik sykling må ved passering av gående skje i tilnærmet gangfart.» (Mine uthevelser).
Det er altså simpelthen ikke tillatt å sykle på et fortau med mange gående eller på en trang gangsti. Det er forbudt å snitte seg frem med små marginer, og farten – også på syklene – bestemmes av dem som går, ikke av dem som sykler. For tiden gjelder også regelen om en meters avstand for både gående og syklende. Hvorfor overholdes ikke dette klare regelverket? Og hvorfor håndheves det ikke?
Stian Sørlie, jurist og bestefar
Fornorskning av medisinske fagtermer
I Aftenpostens Uviten 16. juni skriver Nina Kristiansen at vi røntgenleger må skrive norsk, slik at alle kan lese sine medisinske journaler og testresultater som man har innsynsrett i. Problemet oppstår nå med ordet «hypodens».
Forstavelsen «hypo» er det motsatte av «hyper», og begge inngår i flere ord som godtas av norsk rettskrivning. «Dens» er en rimelig lettforståelig forkortelse av ordet «densitet», som også godkjennes. Da får man «hypodensitet», som også er godkjent. Hjalp det? Neppe.
Dette er en fagterm som vi radiologer verden over benytter oss av. Den internasjonale benevnelsen, altså på engelsk, er «hypodense», med «e» på slutten. Googler man den engelske skrivemåten og begrenser søket til lever (liver), får man en liste på 22 alternativer for hva dette kan være. Problemet er å skille mellom disse. Det krever innsikt som nesten bare vi røntgenleger har.
Fagtermer er nyttige fordi det ofte er ord som inneholder omfattende informasjon. Å dra nytte av den informasjonen vil ofte kreve omfattende kunnskap. Å fornorske slike ord vil ikke være nyttig for noen. Snarere kan det gi grunnlag for misforståelser, hvis det gir følelse av å ha forstått.
Alle kan nå få tilgang til sine helseopplysninger i journaler og helseregistre. Støter man da på et uforståelig ord: Spør en fagmann om hjelp.
Har ikke røntgenlegen knyttet ytterligere kommentarer til beskrivelsen, kan man ta for gitt at dette er vurdert til å være en helt betydningsløs cyste, noen ganger vil de ikke engang være nevnt.
Arne Høiseth, røntgenlege
