Vi trenger dialog i kunstdebatten, ikke skyttergravskrig | Kjetil Røed
Flere begreper om kunstens utvikling og verdi bør kunne sameksistere.
«På 70-tallet ble modernismen offisiell statskunst i Norge», skriver Vebjørn Sand i sitt siste innlegg mot meg (Aftenposten, 28. mai). Tidligere har han snakket om et «kunstpoliti» som bevisst holder ham og hans klassisk-figurative kolleger utenfor. De siste par ukene har det vært flere innlegg i ulike medier, hvor tilsvarende synspunkter er blitt fremsatt av Sands kolleger, blant annet i Dagbladet.
Slike generaliserende merkelapper er uheldige av flere grunner. Det er problematisk at de«klassisk-figurative» vil særbehandles, blant annet med krav om at politikere skal få akkurat denne kunstformen tatt inn i varmen.
Det er god tradisjon i Norge for at politikk og kunst skal være på en «armlengdes avstand», men de klassisk-figuratives utspill er med på å underminere dette.
Kravet om særbehandling er også problematisk med tanke på at Sand og hans klassisk-figurative kolleger absolutt ikke er de eneste kunstnerne som føler seg oversett.
Insisterer på sitt utenforskap
De fleste kunstnere er noen ganger (eller ofte) i en situasjon hvor de ikke blir anerkjent (kjøpt inn, får stipend, osv.). Det er jo slik at mangelen på samsvar mellom hegemoniske smaksdommere og en gitt kunstners foretrukne uttrykk eller medium kan virke urettferdig – men alle kan ikke til enhver tid inkluderes.
Jeg vil mane til en bevissthet om alle de andre kunstnerne som ikke blir sett, slik at vi ikke ser oss blind på Sand og hans kolleger som er så synlig i mediene.
Det er også utfordrende å se klart når samtalerommet rundt kunstens verdi er preget av steile fronter. Dette bidrar også Sand og hans kolleger til, ved å insistere på sitt utenforskap og generalisere grovt med uttrykk som «statskunst.»
Men uansett hvor man befinner seg i kunsten, tror jeg det er lite å hente ved å isolere samtidskunsten fra «modernismekritiske» kunstsyn som det Sand og hans kolleger står for. Flere begreper om kunstens utvikling og verdi bør kunne sameksistere. Men da må altså alle sider være villig til en dialog og en utveksling av erfaringer. Her kan alle sider anstrenge seg litt mer, også undertegnede.
Et større rom for diskusjon
Vi bør heve blikket og forsøke å se ting i kontekst. Svaret på de klassisk-figuratives problembeskrivelse ligger ikke i politisk særbehandling av deres kunstuttrykk, men å dyrke et større rom for diskusjon av hva som faktisk er god kunst og ikke.
I stedet for å insistere enøyd på at man er oversett, kunne man i stedet argumentere for at den kunsten man selv holder på med har så stor verdi at den ikke bør settes til side. Noe som betyr at man ser fremover og ikke bakover og ønsker å være dialog med samtidskunsten og sine meningsmotstandere.
Det er argumentets kraft vi må støtte oss på, ikke generaliserende påstander om at man er ekskludert på grunn av sitt kunstsyn eller at visse former for kunst er «statskunst» som holdes i hevd av et «kunstpoliti».
Man må argumentere. Fordeling av skyld fungerer ikke når man vil overbevise andre om hva som er riktig, eller at visse synspunkter eller kunstformer ikke er tydelige nok til stede i en offentlighet.
Man kan ikke skylde på andre, selv om det faktisk er den andre som har feil. Så la oss gå opp på talerstolen og snakke vår sak, uansett om det er populære eller utidsmessige synspunkter vi fremmer. Så får de som hører – publikum, kunstsystemet, politikere – gjøre opp sin egen mening.
- Les Vebjørn Sands innlegg som startet denne debatten:
Vi blir fordømt som bakstreverske, reaksjonære og kommersielle. Imens sitter bukken og passer havresekken | Vebjørn Sand
- Her er Kjetil Røeds første svar:
Vebjørn Sand skriver både konspiratorisk og innsiktsfullt om «kunstpolitiet» | Kjetil Røed
Og her er Vebjørn Sands tilsvar, som dette innlegget er en reaksjon på:
Politikerne må sette nye krav til kunstkomiteer | Vebjørn Sand
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
