Respektløst om pave Benedikt

Jeg, hans venn, synes det er på sin plass å gi et redelig bilde av mannen og verket. For han var en av de største paver i kirkens historie.

Knapt en time etter at pave Benedikt døde, før liket var kaldt, skriver NTB i en artikkel som også ble gjengitt i Aftenposten, om «rottweileren». Det står i overskriften i en tendensiøs artikkel. Paven var konservativ, må vite. Han gikk fra å være såkalt liberal til det forferdelige konservative, noe udelt negativt. Han var mot alle reformer, underforstått noe hans arvtager Frans ikke er. Han var dessuten ikke likt av mediene, så da så.

Jeg synes det er trist at norske medier legger seg på et slikt lavmål.

Her er det ingen respekt for den avdøde, bare en hånlig tone. Dessuten er det ingenting i artikkelen om hva Benedikt utrettet, bare overfladiskheter.

Akademisk og analytisk ener

Jeg kjente ham fra tiden før han ble pave. Han skrev forordet til min bok om hvorfor jeg ble katolikk, en bok som kom ut på mange språk.

Jeg møtte ham i Troskongregasjonen mange ganger, og han var en meget mild og morsom mann – det helt motsatte av rottweiler-imaget. Han hadde en britisk type humor, tørrvittig og underfundig, og den fungerte også på tysk, som vi snakket sammen.

Men det som man beundret mest ved ham, var intellektet. Han var en akademisk og analytisk ener av enorm størrelse, hadde en skarp, rasjonell hjerne som få andres.

Han var uhyre presis og gjennomborende. Han sa aldri noe unødvendig, ingen «small talk», og skar gjennom ethvert argument som hadde logiske brister.

Så var han den fremste teolog i sin generasjon og grunnlegger av tidsskriftet Communio, som er noe av det ypperste i faget den dag i dag, og husket for det NTBs journalist tydeligvis aldri har hørt om: nemlig bøkene om relativismens problem som kunne ende i relativismens diktatur, som er situasjonen der makten erstatter retten.

Opptatt av at tro og vitenskap ikke er motsatser

Hans dialoger med filosofen Jürgen Habermas er verdenskjente og kretset om dette problemet: hvordan begrunne objektivt menneskesyn og derved menneskerettigheter dersom ingen verdier deles i et samfunn? Hvordan samtale om sekularitet og tro i et samfunn der de sekulære setter premissene for ordbruken?

Dette er jo uhyre viktige spørsmål som angår Norge i direkte grad.

Kan man snakke om kristen eller annen tro med ord som ikke lar troens mening komme frem? Hvor mye skal det religiøse «oversettes» til felles språk i et samfunn? Her er de store debattene om rasjonalitet og den katolske kirkes tradisjon for å bevare antikkens rasjonalitet, den såkalte naturretten.

Benedikt var uhyre opptatt av dette, at vitenskapen skal ta oss så langt det er mulig, OG at tro og vitenskap ikke er motsatser.

Kirken har drevet skoler og universiteter i mer enn 1300 år – Benedikt av Nursia opprettet den første klosterskolen, og disse økte i antall utover på 700-tallet, og Albertus Magnus grunnla et universitet i Paris på 1200-tallet.

På mange måter var pave Benedikts innsats å bevare denne vestlige sivilisasjonen hvor antikken og kristendommen var felles bærebjelker.

Det største han skrev

Benedikt skrev svært mye. Han var ikke bare professor hele livet, men også forfatter av tre inderlige og vakre bøker om Kristi liv som er oversatt til norsk av priorinne på Katarinahjemmet sr. Anne Bente Hadland, OP.

Kristus-trilogien er kanskje det største han skrev. Den formidler mennesket Kristus og hva kristentro innebærer, på en lett tilgjengelig, men dyp måte. Dette er teologi og egen erfaring på sitt ypperste.

Hans «Innføring i kristendommen» er også en klassiker. Vår egen teologiprofessor (og Høyre-politiker) Inge Lønning fortalte meg at han var kollega og venn med Benedikt da han var professor i Tyskland.

En paves mandat er å bevare og beskytte

Så hva med denne sekulære «synden», å være konservativ? Til det er det å si at en paves mandat er å bevare og beskytte troen som er gitt, og som er noe som ikke kan endres, hverken av paver eller andre.

La patrimonie, det gitte, magisteriet, er der, gjennom 2000 år. Troen på at Kristus er Guds sønn, og at døden er overvunnet, at det evige liv finnes, alt dette er gitt. Uten oppstandelse, ingen kristendom.

Det er svært lite en pave kan endre teologisk, heldigvis, han er bare vicarius Christi, vikaren, biskopen av Roma. Og enhver biskop er ordinert av biskopen av Roma, gjennom generasjoner helt fra Peter ble valgt av Kristus selv, på tross av alle hans feil og mangler. Dette kaller vi den apostoliske suksesjon, og denne paven var kun én til i en lang rekke.

Troen bevares også av nåværende «liberale» pave.

Han forsøker heller ikke å endre livets hellighet og verdighet, som innebærer respekt for det ufødte, svake, gamle og syke liv. Han endrer heller ikke sakramentene, som han ikke har mandat til, slik at ekteskapet mellom mann og kvinne og åpenheten mot å få barn forblir et sakrament. Kristendommen har alltid vært i denne verden, men ikke av denne verden.

En pave er troens «vaktmester» og konserverer den – bevarer den. Så merkelappene konservativ og liberal gir absolutt ingen mening her.

Uansett hvor «liberal» Frans sies å være, har han forandret troens innhold? Nei. Sakramentene og katekismen er nøyaktig den samme som før, selv om teologiske konsiler (kirkemøter) kan vurdere enkelte endringer.

Men det vesentlige består. Messen er den samme som for 2000 år siden. Det er konservativt, det!

En av de største paver i kirkens historie

Å bli pave var det siste Benedikt ønsket. Han var den intellektuelle tyngden bak sin forgjenger Johannes Paul, den reisende paven som var mediekyndig. Benedikt var ikke det, han var den presise akademiker i alt han sa og skrev, og spissformulerte seg aldri.

«Det er ingen enkle svar på kompliserte spørsmål», sa han til en journalist. Ikke lett å lage klikkbare overskrifter av slikt.

Det var uten tvil en ekstrem byrde og en påkjenning å bli pave, og helsen sviktet slik at han måtte tre tilbake. Han levde lenge der oppe i Vatikanhaven, hos nonnene, under enkle kår.

Han trakk seg tilbake, men ba desto mer. Dagen var preget av morgenmesse og tidebønner gjennom dagen. Men han ga boklengdes intervjuer til den tyske journalisten Peter Seewald. I alt er tre bøker kommet ut, særdeles interessante om samfunnsanalyse og kristendommens plass og muligheter i en sekularisert verden.

Benedikt mente at de få kristne som er igjen, ligner på undergrunnsmenighetene i Romerriket – forfulgte, uten innflytelse, uten respekt, men med troen i behold. Og kristendommen overlevde romerne, de tok den faktisk til statsreligion etter å ha steinet en del tidlige kristne, som Stefanos som vi nettopp feiret festdagen for.

Hån, forfølgelser og til og med martyriet er «the order of the day», i alle fall å vente, så Benedikt ville bare smilt mildt av Aftenpostens nekrolog.

Men jeg, hans venn, synes det er på sin plass å gi et redelig bilde av mannen og verket. For han var en av de største paver i kirkens historie.