Identitetspolitikk i elfenbenstårnet

Det er viktig at ideologiske blindspor møter motstand.

Woke- ideologien lever fortsatt i beste velgående, men det kan tenkes den synger på siste verset.

Det var ikke til å unngå å vekke oppstandelse i sosiale medier når selveste Nasjonalgalleriet rykket ut mot norske kulturskatter. Kulturskatter de selv er satt til å forvalte. Nasjonalgalleriet skulle ned fra elfenbenstårnet. Som konsekvens er gamle kunstverk blitt ryddet vekk.

Mer oppsiktsvekkende enn at Nasjonalgalleriet byttet om på plasseringen av bilder, var begrunnelsen fra institusjonens svenske avdelingsdirektør og kurator Stina Högkvist. Visstnok er nasjonalgalleriets nye linje at dette med nasjon ikke er så viktig. Man skal ikke «fanges i en nasjonalitet». Særlig ikke om man utstilles på et nasjonalgalleri.

Dessuten var maleriet «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» et uttrykk for kolonialisme og en «romantisering» av nordmenn som dro til Amerika. Nøyaktig hvilke koloniale ambisjoner Leiv Eiriksson og hans begrensede mannskap hadde for det amerikanske kontinentet, utdypes ikke. At de blekner sammenlignet med svenskenes høyst reelle kolonisering av Norge, kan vi nok trygt legge til grunn.

Selvpiskende øvelse

Saken er langt fra unik. Det går inn i et mønster der nasjonal historie skal ryddes bort eller sensureres i møte med nye ideologiske strømninger. I dette tilfellet er det snakk om en selvpiskende øvelse der nasjon er et skjellsord, med mindre det er snakk om undertrykte nasjoner. Der mannlighet og hvithet er et ensidig problem, og der alt kan tolkes inn i en global og historisk struktur av systematisk undertrykkelse.

Heldigvis er ikke verden så enkel, og det kan se ut som folk er i ferd med å få nok.

Å fortelle nordmenn at landets kulturskatter egentlig er problematiske på et ideologisk grunnlag, er selvsagt ikke populært. Tonen i sosiale medier bekrefter dette med ettertrykk, med Rødts Mimir Kristjànsson som sarkastisk og treffsikker proponent. At avdelingsdirektøren så seg nødt til å beklage uttalelsene, kan være et tegn på at vinden er i ferd med å snu seg mot de drøyeste utslagene av woke-ideologien.

Kvasi-intellektuell problematisering

Problemet med de siste årenes woke-bølge er ikke at den har rettet fokuset mot viktige problemstillinger. Manglende rettigheter for både kvinner, skeive og minoriteter er en stadig aktuell utfordring, også i vestlige land. Og det er fortsatt ikke slik at alle utfordringer er borte.

Problemet er intoleransen overfor dissidenter, trangen til å revidere historien og en kvasi-intellektuell problematisering av helt dagligdagse fenomener.

Alle kulturomveltninger får en motreaksjon. Den amerikanske spaltisten Tyler Cowen beskriver at selv ultraliberale demokrater i San Francisco har fått nok. For eksempel når skolestyrer bruker tiden på å gjennomføre politiske korrekte navneskifter fremfor å holde skolene åpne.

Det finnes argumenter for å bære over med kulturradikalere som drar det for langt. Det finnes tross alt viktigere ting å bruke tiden på. Like fullt er det viktig at ideologiske blindspor møter motstand. Og når woke-vinden muligens er på vei til å snu, er det viktig at reaksjonen ikke blir illiberal.

Svaret bør tross alt ikke bli å kaste viktige rettigheter på båten. Svaret bør være å få verden fremover uten at historisk revisjonisme og ideologiske renhetskrav er en del av pakken.