Hvorfor avfeie kineserne når de omsider kommer på banen?

Det er ikke nødvendig å velge side for å kunne megle.

Kina har publisert en 12-punktsplan for fred i Ukraina. Punkt 1 sier at FN-paktens normer må følges.

I en kommentar i Aftenposten skriver Therese Sollien at «nettopp dette – folkeretten – har Russland krenket ved å invadere nabolandet». Dermed er konklusjonen klar: Kina er verdens minst troverdige megler. «Resten av listen er overflødig.»

Må Kina velge side?

Kina rir to hester. På den ene siden gjentar det sin støtte til FN-paktens prinsipper om statlig suverenitet, territorielle integritet og ikke-innblanding i indre anliggender, som underbygger Kyivs sak og rammer Moskvas. På den andre siden har de uttrykt forståelse for Russlands sikkerhetspolitiske situasjon og økt sin energi- og råvareimport derfra. Sollien legger størst vekt på det siste og gjør nok rett i det.

Det urimelige er å hevde at Kina ikke har troverdighet som megler «fordi det ikke engang har klart å fordømme invasjonen» (Jens Stoltenberg, som sitert av Sollien).

Kineserne er altså uegnet ikke bare fordi de rir to hester med preferanse for den russiske. For å være troverdige må de ta plass på vestlig side. Men når ble det nødvendig å velge side for å kunne megle? Er det tidens nytale?

Sikrest sammen

Et annet punkt gjelder sikkerhet. Egen sikkerhet må ikke gå på bekostning av andres. Alle staters legitime sikkerhetsinteresse må tas på alvor og behandles seriøst.

Kinas leder Xi Jinping fremsnakker visjonen om felles sikkerhet, noe han også har gjort tidligere. Den sier at i den kjernefysiske tidsalder er sikkerhet noe man må bygge sammen med motparten. Det er ikke noe man kan bygge alene ved å ruste opp.

Ved avslutningen av den kalde krigen var det praktisk politikk. Nå er det en visjon som det fortsatt er verdt å holde fast ved, for den uttrykker noe grunnleggende riktig og viktig i sikkerhetspolitikken.

USA søker sikkerhet ved å styrke og utvide sine militære allianser i Europa og Asia. Det omringer sine fiender etter beste evne. Når Kina tar til motmæle, sier Sollien at det er «ren etterplapring av Moskvas mantra». I virkeligheten gjør landene felles sak.

Hvorfor avfeie?

USA har global militær rekkevidde som ingen andre, men det har sin pris.

Én av dem er at det presser Kina og Russland sammen. Ukraina er problematisk for Kina, men rokker ikke ved partnerskapet med Russland. Samme polemiske letthet preger omtalen av sanksjonene.

Kineserne mener sanksjoner ikke løser problemet, men skaper nye. Sollien avfeier det som «kansellispråk for å si at Vesten må legge bort sanksjonene mot Russland». Det er greit nok, karakteristikken til side. Men det som sies om sanksjonenes negative innflytelse på andre lands utvikling, har appell en rekke steder. Kina fører en økonomisk politikk som styrker dem i mange verdensdeler.

Mange har etterlyst et sterkere engasjement fra kinesernes side under henvisning til deres innflytelse i Moskva, deres rolle som Ukrainas viktigste partner i varehandelen, og deres sterke interesse for økonomisk samkvem med EU. Så hvorfor avfeie dem når de omsider kommer høyere opp på banen?

Ukrainas president Volodymyr Zelinskys første kommentar var at noen deler av utspillet var verdt å diskutere, og at et møte med Xi vil være viktig for begge landene.

Faren er at vi kapsler oss inn i vår egen retorikk og tar for lett på andres reaksjoner.