Debatt

Ola Hegdal bedriver skamløs synsing om overgrep | Kaja Schjerven Mollerin

  • Kaja Schjerven Mollerin, kritiker i Klassekampen
Ola Hegdal gjør seg til talsperson for et bestemt perspektiv, nemlig at det er gode grunner til å mistro personlige beretninger om seksuelle overgrep, skriver Kaja Schjerven Mollerin.

Ola Hegdal later til å tro at mange, og da spesielt kvinner, har en dubiøs glede av å fabrikkere historier om seg selv som incestofre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I den store sammenhengen er Aftenpostens aggressive dekning av Vigdis Hjorths roman Arv og miljø bare en krusning i overflaten. Med sin sterke, sårbare, nyanserte og troverdige skildring av seksuelle overgrep er Arv og miljø en bok som gir innsikt og lindring til mange – og det er en bok som vil ha lang virketid. Den trenger ingen forsvarere.

Når det likevel er verdt å kommentere Ola Hegdals lesning av romanen, i innlegget «Vigdis Hjorth og sannheten» (Aftenposten 19.10.16), er det fordi han her også gjør seg til talsperson for et bestemt perspektiv, nemlig at det er gode grunner til å mistro slike personlige beretninger om seksuelle overgrep.

Ola A. Hegdal, litteraturviter

Som leser av moderne krim kan Hegdal fortelle at han lært seg å «mistro førstepersonsfortellere, spesielt dersom de insisterer på å fortelle sannheten, viser tegn på å være ustabile, og ikke minst om de er forfattere og kvinner!».

«En typisk upålitelig forteller»

Når det gjelder Hjorths bok, får dette følgende utslag: Ikke bare er fortelleren, ifølge Hegdal, upålitelig. Hun er upålitelig uten å vite det selv («Selv om hovedpersonen, og sannsynligvis også forfatteren, er glødende overbevist om at Bergljot har rett, har hun likevel mange av kjennetegnene på en typisk upålitelig forteller»).

Les også

Vigdis Hjorth svarte «nja» på spørsmålet om det som står i romanen hennes, er sant

Samtidig er Hegdal selv en upålitelig (gjen)forteller. Redegjørelsen for hvordan Bergljot kommer til en erkjennelse av overgrepene, er tendensiøs og full av feil og mangler.

Uansett er han rask med å etablere en større kontekst for denne typen bekjennelser: På 1990-tallet skal offentligheten angivelig ha vært «besatt av incest, av overgrep mot barn». Eksemplene er, stadig ifølge Hegdal, mange: Bjugn-saken, Quick-saken, tv-serien Twin Peaks, filmen Festen, og de viser oss, nok en gang ifølge Hegdal, det samme: Overgrepene fant aldri sted.

Skamløs synsing

Det er nesten fascinerende å se med hvilken letthet Hegdal tillater seg å sammenligne disse sakene, fiktive som ikke-fiktive, og med hvilken skamløshet han tillater seg å synse om dem.

Riktignok var Bjugn-saken og Quick-saken en skandale, men Bjugn-saken var langt mer kompleks enn Hegdal er villig til å reflektere over.

Filmen Festen, forteller Hegdal videre, var basert på en historie regissøren Thomas Vinterberg hørte på radioen, og som siden viste seg å være usann. «Alt var dikt, en løgnhistorie tilpasset lytterens forventninger om den onde far og den traumatiske barndom», konkluderer Hegdal.

For det første: Hva skal dette være et argument for? At historien i filmen ikke er sann? At alle historier om overgrep er falske? At man skal møte enhver slik historie med dyp skepsis?

For det andre: Er det virkelig tilfelle at folk går rundt med forventninger om at andre har hatt en «ond far» og «traumatisk barndom»? At leseren, lytteren, betrakteren liksom har et behov for at disse historiene skal finnes?

Overgrepshistorier som ikke blir fortalt

«[D]et blir ikke ansett som god kutyme å mistro historien til et incestoffer», skriver Hegdal, som om han inntar en heroisk mot strømmen-posisjon.

God kutyme er det kanskje ikke, nei, men det er veldig vanlig, og det er også en av grunnene til at disse historiene gjerne ikke blir fortalt i det hele tatt, og i hvert fall ikke offentlig.

Mørketallene er høye. Dette finnes det forskning på, og før man uttaler seg så bastant som Hegdal gjør, burde man kanskje ta seg bryet med å sette seg inn i den, og ikke bare markedets nye krimromaner.

Les også

Ingunn Økland: Vigdis Hjorths litterære metode

Jeg sier ikke at det ikke finnes falske historier om overgrep, for det gjør det, men det er ganske enkelt ikke den største utfordringen i møte med overgrepserfaringer. Den største utfordringen er at historiene ikke blir fortalt, fordi den som er blitt utsatt for overgrepene, ikke har språk for det, ikke har krefter til det, ikke har tillit til at man blir trodd på akkurat det man sier, hverken mer eller mindre.

Fabrikkerte incesthistorier?

Som leser av Hjorths roman, opplyser Hegdal, «sniker mistanken seg gradvis inn: Hvem er det hun prøver å overbevise? Er det leseren? Er det familien? Eller er det seg selv?».

Hvorfor i all verden skulle hovedpersonen ville overbevise seg selv om at hun er blitt utsatt for overgrep? Det er som om Hegdal tror at mange, og da spesielt kvinner, har en dubiøs glede av å fabrikkere historier om seg selv som incestofre.

Men hva skulle være tiltrekkende ved en slik posisjon? Tror Hegdal virkelig at dette er historier man bærer med stolthet? Historier man tror andre vil møte med interesse, fascinasjon, åpenhet?

I så fall bør han gjøre et litt mer iherdig forsøk på å realitetsorientere seg.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Vigdis Hjorth
  3. Incest