Kort sagt, fredag 15. september

  • Redaksjonen

Oslo-skolen, stortingsvalg, lite sitteplass på T-banen og tvang i psykiatrien. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Ulikhet, læring og vurdering i Oslo-skolen

Marianne Nordli Hansen og Jørn Ljunggren skriver 11. september at avgangskarakterer er viktige. Standpunktkarakterer er likevel ikke godt egnet til å vurdere skoler eller kommuners bidrag, fordi forskjellene i skolenes vurdering av en gitt prestasjon kan være større enn forskjellene i skolenes bidrag til elevenes læring.

Vi har god grunn til å tro at økt læring er bra for elevene, vi vet mindre om hva forskjellig vurderingspraksis fører til.

Eksamensresultater gir et godt grunnlag for å si at elever i Oslo går ut av grunnskolen med gode ferdigheter sammenlignet med lignende elever fra andre deler av landet. Dette ser også ut til å gjelde elever med svakt utgangspunkt hjemmefra. Selv om de kanskje vurderes strengere til standpunkt, fullfører de også i større grad videregående opplæring.

En seriøs debatt om resultater i Oslo-skolen er på sin plass. Det har lenge versert mange påstander og oppfatninger, dels på tynt grunnlag.

Det er også mange ubesvarte spørsmål. Blant annet, hvilke konsekvenser har eventuelle forskjeller i vurdering? Er det utjevning blant Oslo-elevene, eller løftes elever med gode forutsetninger minst like mye som de med svakere forutsetninger? I hvilken grad skyldes de gode resultatene til Oslo-elevene skolepolitikken, og eventuelt hva ved denne? Har skolepolitikken andre konsekvenser?

Men en konstruktiv debatt må forholde seg til bredden i resultatene som er tilgjengelige, og være tydelig på hvilke konklusjoner vi kan og ikke kan trekke fra disse resultatene.

Lars J. Kirkebøen, forsker, Statistisk sentralbyrå


Erna ikke tafatt

Aftenposten fortsetter sin linje fra valgkampen, med større bekymring for Arbeiderpartiets problemer enn interesse for Regjeringens suksess. Men når Harald Stanghelle i sin kommentar til Fremskrittspartiets valgresultat beskriver statsministeren som «tafatt tilskuer», da bommer han kraftig.

Når et stort flertall, uavhengig av partiavhengighet og langt flere enn dem som stemmer Høyre, har gjort det klart at de foretrekker Erna Solberg som statsminister, så oppfatter disse ikke statsministeren som tafatt. Tvert om mener åpenbart «folket» at Erna Solberg har vært en trygg og stødig statsminister som manøvrerer Regjeringen gjennom vanskelige tider med klokskap og smidighet.

Det innebærer respekt for at de borgerlige samarbeidspartiene har egne meninger og synspunkter som de nødvendigvis må få vise sine velgere. Så er det statsministerens oppgave å søke å forene disse synspunktene mot felles resultater, det kalles realpolitikk.

Ragnar Evensen jr., Oslo


Til fremtidige kjøpere av bolig langs T-banen

Enhver utbygging ytterst langs en T-banelinje vil påføre trafikantene lenger inn en viss ulempe i form av mindre mulighet for sitteplass. Her er de vestlige linjene i en gunstig situasjon: De har lite trengsel i dag, og de har få utbyggingsområder langt ute langs linjene. Lengst ut er det Nordmarka og kommunepolitikken i Bærum som vil sette bom for videre utbygging.

De østlige banene har det omvendt. Langs hele det østlige T-banenettet, også i ytterkantene av linjene, er det fortettingsplaner. Dessuten planlegges det storstilt utbygging i Follo og på Romerike, med planlagt innfartsparkering og omstigning til jernbanen eller ytterpunktene i T-banenettet. Det vil lett innebære at alle sitteplasser er opptatt allerede etter de første stasjonene. Dette er et poeng som planmyndighetene hittil ikke har tatt inn over seg i tilstrekkelig grad.

Det er med andre ord en fare for at de som bor nærmere byen, aldri vil få sitteplass på banen i rushtiden. De som kjøper leilighet i nye fortettingsområder som ikke er helt ytterst i T-banenettet, vil ha grunn til å føle seg lurt av reklamen om «nærhet til kollektivsystemet». Denne faren er stor i øst allerede nå. Den vil øke med boligutbyggingsplanene, og den vil ikke reduseres vesentlig av kapasitetsøkende tiltak på T-banen før om rundt 15 år.

I mellomtiden burde et hovedelement i byutviklingsstrategien være å skape større kapasitetsbalanse i T-banenettet, det vil si prioritere boligbygging i vest.

Harald Minken, Oslo


Å forvalte tvang er et ansvar som krever kompetanse og erfaring

Målet med endringen av psykisk helsevernloven er å få ned bruken av tvang (Bent Høie, Aftenposten 7. september). Forskning viser at bruk av tvang varierer fra sted til sted, men sier ingenting om hva som er korrekt bruk. Enkelte institusjoner kan bruke for mye, men det er også mulig at noen steder bruker for lite. Variasjonen kan, fordi tvang er et sjelden fenomen, være en statistisk artefakt. Vi kjenner ikke årsakene til variasjonen i bruk av tvang.

Å forvalte tvang er et ansvar som krever kompetanse og erfaring. Tvang kan oppleves som et overgrep, enkelte utvikler senskader etter unødig tvangsbruk. Vi må jobbe for riktig bruk av minst mulig tvang.

Tvang brukes i psykiatrien primært overfor alvorlig syke som mangler sykdomsinnsikt, i all hovedsak har de en kombinasjon av psykose og rusmisbruk. Disse pasientene er tidligere blitt behandlet med tvang fordi manglende behandling ødelegger den enkeltes helse og øker sannsynligheten for at den syke skader seg selv eller andre. Med Høies nye lov blir disse pasientene gjort om til svingdørspasienter.

Den nye loven vil øke faren for at alvorlig syke utøver vold. Flere klart syke mennesker vil bli gjort om til kriminelle, pårørende vil få en økt belastning. Det vil bli rettsvesenet – ikke psykiatrien – som ved dom kan sørge for at pasientene får den behandlingen de er i behov av. Jeg kan ikke med min beste vilje se at det er fornuftig å overføre ansvaret for langsiktig behandling av denne krevende pasientgruppen fra helsevesenet til domstolene.

Tor Ketil Larsen, professor dr. med., spesialist i psykiatri