Amerikanske baser i Finnmark er slett ingen god idé

  • Robert Mood
    Robert Mood
    Veteran, generalløytnant (pensjonert)
Vi bør tenke nøye gjennom det strategiske dilemmaet. Ikke minst bør vi vurdere andre muligheter før vi etablerer amerikanske baser i Finnmark, skriver Robert Mood. Bildet viser vernepliktige soldater ved Høybuktmoen leir vest for Kirkenes som vokter grensen mot Russland.

Det vil kunne oppfattes som en taktisk trussel mot det russiske baseområdet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Det enkleste er å løse problemene med pistol» sang Pelle Parafins Bøljeband ironisk. Sangen handlet om hvordan konflikter kunne løses hvis vennskapsbånd svikter.

Mange analytikere og kommentatorer tar nå til orde for at det er beste løsning i dagens turbulente situasjon også.

Norge må forkaste avskrekking og beroligelse. Vi må snarest få på plass baser med amerikanske og allierte styrker i Finnmark, mener noen. Og vi må erklære at vi vil forsvare hele fylket.

Bare det vil avskrekke Putin synes å være den bærende logikk.

Politikerne har forsømt samfunnets beredskap

Hvor endret situasjonen er, og hvorvidt Putins Russland er så annerledes, kan selvsagt diskuteres. Det kan vi for eksempel gjøre hvis vi trekker linjene tilbake til Josef Stalins Sovjetunionen, Cuba-krisen i 1962, dramatikken knyttet til innmarsjen i Tsjekkoslovakia i 1968 eller dobbeltvedtaket om atomvåpen i 1979. Men jeg velger å legge dette til side nå.

Det som imidlertid har endret seg, er at en generasjon vestlige politikere, ikke minst de norske, på nytt har lullet seg inn i forestillingen om at krig bare er noe som skjer i andre deler av verden. De har forsømt samfunnets totale beredskap og ledet Russland til å tro at samholdet var svakt.

Den klassiske krigen, med titusenvis av soldater, kjøretøy og artilleri forblir selvsagt en del av stormaktenes politiske verktøykiste. De bryter alle folkeretten når det passer dem.

I tillegg gjør den teknologiske utviklingen allerede digitale angrep til effektive verktøy i krig. Den øker effekten av informasjonspåvirkning.

Det nye er at autonome våpen, kunstig intelligens og manipulering med menneskets egenskaper er på full fart inn i den militære verktøykassen.

«En avskrekking av Sovjetunionen»

Hva innebærer så en klassisk kald krigs ambisjon om å stanse et tenkt russisk angrep på grensen med soldater, fly og granater for å beskytte Kirkenes?

Hvordan vil disse tiltakene bli oppfattet i Moskva?

Historikeren Rolf Tamnes beskriver politikken som at «avskrekking av Sovjetunionen», i den forstand at Moskva måtte bringes til å tro at et angrep på Norge ville utløse krig med USA, skulle balanseres med beroligelse.

Moskva måtte ikke få anledning til å frykte at norsk territorium ble benyttet til å forberede et angrep østover. Det skjedde for eksempel da Tyskland innledet operasjoner med Murmansk fra norsk og finsk territorium som ledd i Adolf Hitlers angrep på Sovjetunionen i juni 1941. Dette ble kjent som «Operasjon Barbarossa».

Vil bli oppfattet som en taktisk trussel

En av Russlands aller viktigste baser ligger rett øst for Kirkenes. Avstanden fra Kirkenes til Petsjenga i Murmansk er kortere enn fra Oslo til Gardermoen lufthavn (ca. 50 kilometer). Fra Kirkenes til Severomorsk og atomubåtene der er avstanden som fra Oslo til Larvik (ca. 150 kilometer).

Dette baseområdet er blitt enda viktigere etter Sovjetunionens kollaps og med konflikten i Svartehavet.

Du kan stå i Petsjenga og ramme Kirkenes med artillerigranater og stå i Severomorsk og ramme Kirkenes med missiler. Kirkenes mangler for øvrig – som alle norske byer og tettsteder – luftvern, missilforsvar og tilstrekkelig tilfluktsrom-kapasitet.

Det er med andre ord ikke mulig å beskytte Kirkenes og hele Finnmark uten å forhindre slik beskytning.

Vi kan bare forhindre slik beskytning ved å angripe og erobre russisk territorium frem til og med Murmansk. Eller ved å ta kontroll på luftrommet over Kola slik at vi kan finne og ødelegge artilleriet og utskytningsrampene fra luften før beskytningen starter.

All den tid målet er avskrekking – å hindre krig – må strategene i Moskva, basert på sine egne vurderinger, konkludere med at vi både har evne og vilje til å gjøre dette.

Dernest bestemme seg for ikke å komme oss i forkjøpet, fordi de er trygge på at vi ikke under noen omstendighet vil angripe østover.

Dersom Norge og Nato etablerer baser og bygger opp styrker i Finnmark, vil nok dette heller bli oppfattet som en uakseptabel taktisk trussel mot det strategisk viktige russiske baseområdet. I enda større grad i dag enn da den norske politikken ble utformet med Josef Stalin som aktøren i Moskva.

Avskrekking er ikke gått ut på dato

Avskrekking og beroligelse er mer gyldige strategier i dag enn den gang da daværende statsminister Einar Gerhardsen så Sovjet-diktatoren Josef Stalin i øynene og sto fast, men rolig.

I tillegg går den teknologiske utviklingen så fort at nye og langt mer effektive og mindre ressurskrevende metoder for avskrekking er tilgjengelig både i det fysiske og det digitale domenet.

Før vi etablerer amerikanske baser i Finnmark og bygger opp angrepskapasitet for å gjøre denne klassiske militære avskrekkingen troverdig, bør vi dermed tenke nøye gjennom det strategiske dilemmaet og ikke minst vurdere andre muligheter.

Hverken avskrekking eller beroligelse er gått ut på dato. Men det er langt fra sikkert at militær styrkeoppbygging i Finnmark vil gjøre den delen av landet tryggere.