Debatt

Departementet bør spørre hvorfor Kulturrådet har politisert mangfoldsoppdraget

  • Heidi Vibeke Pedersen
    Heidi Vibeke Pedersen
    Statsviter
Kulturrådet utformer egen politikk om mangfold, skriver Heidi Vibeke Pedersen. Kristin Danielsen (bildet) er direktør i Kulturrådet.

Kulturrådet følger ikke oppdraget. Hvor er departementet?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skal kulturstøtte baseres på teorier om «kolonial logikk»? Uten bedre sektorstyring er svaret ja.

Kulturrådet koordinerer mangfoldsarbeidet i kultursektoren på oppdrag av Kulturdepartementet og startet kartlegging av «synlige minoriteter». Det ble debatt.

Blir det mangfold av så ensidig fokus? Kan mangfoldskrav krasje med kvalitetsvurderingen? I Sverige droppet myndighetene slike krav fordi visse perspektiver ble støttepremiert.

Departement på avstand

Det er ikke svenske tilstander her, svarte direktør Kristin Danielsen, og viser til prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kultur. Jada. Men myndighetene skal utøve kulturpolitisk styring. Her er problemet: Departementet har avstand til det også.

Jeg var 20 år i Utlendingsdirektoratet (UDI). Også der gjelder armlengden: Politikerne vedtar reglene, men kan ikke røre asylsaken. UDI gir på sin side utlendingsfaglige råd, men er politisk nøytrale. Alt annet er skandale.

Tilsvarende vedtar kulturpolitikere regler for tilskudd og fond, uten å blande seg i søknadene. De avgjør uavhengige utvalg administrert av Kulturrådet – som gir råd i kulturspørsmål.

Utformer sin egen politikk

Mangfoldsoppdraget er imidlertid et eksempel på at Kulturrådet utformer egen politikk. At det er direktøren som havner i den politiske kryssilden nå, illustrer poenget. Hvor er departementet?

For Kulturrådet følger ikke oppdraget. Departementet sier at vi må ha et fornyet og bredt mangfoldsbegrep, som «rommar dimensjonar som sosial og kulturell bakgrunn, kjønn, funksjonsevne, religion, legning og alder». Skaper- innholds og brukermangfold er også sentrale begreper.

Det blir for mangfoldig, går det frem av Kulturrådets forprosjektrapport. Den erkjenner at mangfold er så mye, men finner det «nærliggende og formålstjenlig å tolke kulturelt mangfold (..) spisset i retning av faktorer og dimensjoner som er av særlig relevans for kulturlivet. På denne bakgrunn bør begrepsforståelsen som skal legges til grunn for Kulturrådets koordinatorrolle, være tydeligere definert enn det som kommer til uttrykk i tildelingsbrevet».

«Særlig relevans for kulturlivet», når har noe det? Tja. Vi får bare vite at det er dem som historisk sett har opplevd grov urett, opplever strukturell diskriminering eller møter særskilte utfordringer med å ta del i kulturlivet.

Hvilke målgrupper?

Hvem er så det? Vi får ikke den analysen heller. Målgruppene er bare der: Synlige minoriteter/grupper som representerer flerkulturelt og etnisk mangfold, urfolk/ nasjonale minoriteter og funksjonsnedsatte/døve.

Det vi derimot får, er politikk. Kulturrådets premiss er for det første eksistensen av systematisk diskriminerende barrierer, også i tilskuddsordninger. «Å forvalte kulturpolitiske ordninger for samtidens kunstfelt og bidra til (..) et mer mangfoldig kulturliv krever at disse perspektivene bringes inn i kjernen av arbeidet», hevdes det.

Det andre premisset er at «vi må erkjenne at Nordens flerkulturelle historier har fungert som en ‘konstituerende utside’ eller ‘mørk underside’ for oppbyggingen av de fortsatt virksomme monokulturelle, nordiske nasjonshistorier. Selv om europeisk kolonialisme i stor grad er avviklet, er (..) de koloniale logikker langt fra avmontert». Derfor er det «viktig å (..) støtte opp om praksiser som evner å se forbi «toneangivende kulturelle grupper», så vel som praksiser som motsetter seg «reproduksjon av koloniale taksonomier».

Uten belegg

Skal man erkjenne oppmonterte koloniale logikker, bør det belegges, gjerne med fakta. Rapporten på 84 sider bruker ikke plass hverken til det eller å opplyse at taksonomier betyr kategorisering. For målgruppen gir seg selv, rapporten er ikke for folk flest, og tredje premiss er å unngå spørsmål om premissene. Kulturråd i andre land ser det også sånn, forklarer rapporten.

Videre utgjør andre mangfoldssatsinger hos Kulturrådet en forankring, som Inkluderende kulturliv i Norden og Aspirantordningen. Samme perspektiv, samme målgruppe.

at forvaltningen reduserer oppdraget på en seng av politiske premisser, er svært problematisk

Mangfold i uttrykk er kulturpolitikkens mål, og å løfte frem grupper kan være riktig. Men at forvaltningen reduserer oppdraget på en seng av politiske premisser, er svært problematisk.

Konsekvensen? Til NRK sier Danielsen at dette ikke knyttes til fordeling av midler enda, og at «det vil aldri være noen som får midler fordi de er en minoritet alene».

Ikke? Da Aspirantordningen ble evaluert, problematiserte man at mangfoldsdefinisjonen var så bred at ingen ble ekskludert – «ikkje eingong kvit middelklasse». Det kan ikke være meningen, sa evalueringen, selv om Stortingsmeldingen også vektla sosiale forhold.

Hvor kommer ting fra?

Nå skal ordningen «motvirke strukturell diskriminering», og er begrenset til etnisitet/ kultur. Av departementet i forskrift? Nei, i Kulturrådets praksisnotat. På nettet varsles i tillegg at nå kan funksjonsnedsatte også søke. Hvor kommer ting fra?

Ingen spør. Og jeg lurer på om direktoratet kan snevre inn forskriften i praksisnotater. Må Norge ta grep som Sverige, spurte Frank Rossavik.

Det gir grunn til å frykte økt politisk styring av kunsten

Ja, det må Norge. Politikkutforming og tildeling av støtte ser ut til å ha havnet i samme organ, og mangfoldsarbeidet er bare ett eksempel. Det gir grunn til å frykte økt politisk styring av kunsten. Armlengdes avstand til kunsten er det ikke.

Departementet må ta kontroll og klargjøre direktoratsfunksjonen. Det kan også sikre at de uavhengige rådene kan vurdere søknader på fritt kunstnerisk grunnlag, som de etter reglene skal.

Kulturrådet har foreslått mangfoldsskolering for hele kultursektoren. Jeg foreslår heller kompetanseheving i offentlig forvaltning. Ja, bare gjesp, men det gir nok mer mangfoldig kultur.

Heidi Vibeke Pedersen er statsviter og politisk rådgiver i Norsk Komponistforening, men skriver her som privatperson.

Les også

  1. Direktør Kristin Danielsen i Kulturrådet: – Det er ikke svenske tilstander her

  2. Frank Rossavik: Lite mangfold kureres ikke med mer enfold

Les mer om

  1. Mangfold
  2. Kulturrådet