Humanitære aktører bør ikke la seg styre av skiftende politiske vinder
Leger uten grenser jobber i tråd med medisinsk etikk, ikke i tråd med hvem som blir ansett som kriminelle, terrorister, soldater eller politikere.
Mens mange humanitære organisasjoner reiser ut av Afghanistan, er Leger Uten Grenser blitt værende. Dette er de humanitære prinsippene i praksis.
Nyhetsbildet har i det siste vært dominert av vestlige ambassader og utlendinger som pakker sammen sakene sine. Afghanere som desperat prøver å flykte. Og en rekke humanitære organisasjoner som stanser aktivitetene sine.
I sterk kontrast til disse scenene fortsetter Leger Uten Grenser og en håndfull andre humanitære organisasjoner livreddende arbeid.
Krever samtykke fra alle parter
Hvordan har det vært mulig? Grunnsteinen i vår tilnærming har alltid vært den samme: Vi jobber kun dersom vi har eksplisitt samtykke fra alle parter i konflikten.
Det har inkludert Taliban, amerikanske og afghanske styrker og i noen tilfeller lokale militsgrupper.
Våre prinsipper om nøytralitet, uavhengighet og upartiskhet ble praktisert ved at vi snakket med alle parter, nektet å ta imot statsstøtte og tydelig markerte hvem og hvor vi er. I tillegg gjorde vi sykehusene våre til våpenfrie soner.
Vi jobber kun dersom vi har eksplisitt samtykke fra alle parter i konflikten
Da vi jobbet på sykehus i Kunduz og Lashkar Gah, måtte vi regelmessig forklare for amerikanske, afghanske og talibanske styrker at vi aldri ville avvist en pasient.
Vi jobber i tråd med medisinsk etikk, ikke i tråd med hvem som blir ansett som kriminelle, terrorister, soldater eller politikere.
Kontrast til andre aktører
Tilnærmingen vår sto ofte i kontrast til hvordan andre organisasjoner og aktører ble presset av donorer til å drive statsbygging, skape stabilitet i områder kontrollert av afghanske styrker og bidra til å legitimere en USA-støttet regjering.
Da vi var i møter med vestlige humanitære aktører i Kabul, kunne de ikke si oss hvor de humanitære behovene var størst.
De viste oss isteden et kart der de hadde markert ulike områder i forskjellige farger: områder under kontroll av koalisjonsstyrker (grønn), under kontroll av Taliban (rød) og ukontrollerte områder (lilla). De sendte humanitær hjelp til grønne og lilla områder for å bistå det militære arbeidet.
Skiftende politiske vinder
Men tilnærmingen vår har ikke alltid beskyttet oss. I 2015 bombet amerikanske luftstyrker sykehuset vårt i Kunduz etter at området var delvis overtatt av Taliban.
Det tydeliggjorde de mange gråsonene som finnes i slike konflikter: Når humanitær hjelp utføres i områder som defineres som fiendtlige, er vi mer utsatt for angrep.
12. mai 2020 ble fødeavdelingen vår på sykehuset i Dasht-e-Barchi i Kabul brutalt angrepet fra et annet hold, sannsynligvis av Den islamske stat (IS) i Afghanistan.
Afghanistans fremtid er usikker, og våre aktiviteter vil fortsette å være under press. Utfordringene vi møter, vil utvikle seg, og sikkerheten til våre ansatte og pasienter vil fortsette å være en bekymring.
Men for å tåle fremtidige stormer, hadde det vært klokt av humanitære aktører å svare på faktiske behov, istedenfor å bli styrt av skiftende politiske vinder.
Christopher Stokes var landsjef for Afghanistan i 1996 da Taliban tok kontrollen over Kabul for første gang. Han har jevnlig reist tilbake de siste årene. Jonathan Whittall var med på å etablere traumesykehuset i Kunduz i 2011–2012 og har også vært tilbake i Afghanistan flere ganger.
