Humanitære aktører bør ikke la seg styre av skiftende politiske vinder

Leger Uten Grenser jobber fortsatt i Afghanistan, mens flere andre humanitære organisasjoner har stengt sine aktiviteter. Det hadde vært klokt om disse ikke lot seg styre av skiftende politiske vinder, skriver innleggsforfatterne.

Leger uten grenser jobber i tråd med medisinsk etikk, ikke i tråd med hvem som blir ansett som kriminelle, terrorister, soldater eller politikere.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Mens mange humanitære organisasjoner reiser ut av Afghanistan, er Leger Uten Grenser blitt værende. Dette er de humanitære prinsippene i praksis.

Nyhetsbildet har i det siste vært dominert av vestlige ambassader og utlendinger som pakker sammen sakene sine. Afghanere som desperat prøver å flykte. Og en rekke humanitære organisasjoner som stanser aktivitetene sine.

I sterk kontrast til disse scenene fortsetter Leger Uten Grenser og en håndfull andre humanitære organisasjoner livreddende arbeid.

Krever samtykke fra alle parter

Hvordan har det vært mulig? Grunnsteinen i vår tilnærming har alltid vært den samme: Vi jobber kun dersom vi har eksplisitt samtykke fra alle parter i konflikten.

Det har inkludert Taliban, amerikanske og afghanske styrker og i noen tilfeller lokale militsgrupper.

Våre prinsipper om nøytralitet, uavhengighet og upartiskhet ble praktisert ved at vi snakket med alle parter, nektet å ta imot statsstøtte og tydelig markerte hvem og hvor vi er. I tillegg gjorde vi sykehusene våre til våpenfrie soner.

Vi jobber kun dersom vi har eksplisitt samtykke fra alle parter i konflikten

Da vi jobbet på sykehus i Kunduz og Lashkar Gah, måtte vi regelmessig forklare for amerikanske, afghanske og talibanske styrker at vi aldri ville avvist en pasient.

Vi jobber i tråd med medisinsk etikk, ikke i tråd med hvem som blir ansett som kriminelle, terrorister, soldater eller politikere.

Kontrast til andre aktører

Tilnærmingen vår sto ofte i kontrast til hvordan andre organisasjoner og aktører ble presset av donorer til å drive statsbygging, skape stabilitet i områder kontrollert av afghanske styrker og bidra til å legitimere en USA-støttet regjering.

Da vi var i møter med vestlige humanitære aktører i Kabul, kunne de ikke si oss hvor de humanitære behovene var størst.

De viste oss isteden et kart der de hadde markert ulike områder i forskjellige farger: områder under kontroll av koalisjonsstyrker (grønn), under kontroll av Taliban (rød) og ukontrollerte områder (lilla). De sendte humanitær hjelp til grønne og lilla områder for å bistå det militære arbeidet.

Skiftende politiske vinder

Men tilnærmingen vår har ikke alltid beskyttet oss. I 2015 bombet amerikanske luftstyrker sykehuset vårt i Kunduz etter at området var delvis overtatt av Taliban.

Det tydeliggjorde de mange gråsonene som finnes i slike konflikter: Når humanitær hjelp utføres i områder som defineres som fiendtlige, er vi mer utsatt for angrep.

12. mai 2020 ble fødeavdelingen vår på sykehuset i Dasht-e-Barchi i Kabul brutalt angrepet fra et annet hold, sannsynligvis av Den islamske stat (IS) i Afghanistan.

Afghanistans fremtid er usikker, og våre aktiviteter vil fortsette å være under press. Utfordringene vi møter, vil utvikle seg, og sikkerheten til våre ansatte og pasienter vil fortsette å være en bekymring.

Men for å tåle fremtidige stormer, hadde det vært klokt av humanitære aktører å svare på faktiske behov, istedenfor å bli styrt av skiftende politiske vinder.

Christopher Stokes var landsjef for Afghanistan i 1996 da Taliban tok kontrollen over Kabul for første gang. Han har jevnlig reist tilbake de siste årene. Jonathan Whittall var med på å etablere traumesykehuset i Kunduz i 2011–2012 og har også vært tilbake i Afghanistan flere ganger.

Les også

Dere skylder oss svar

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.