Kort sagt, mandag 1. november
Edvard Munch. Internasjonale tidsskrifter. Tvang i psykiatrien. Dette er dagens kortinnlegg!
Munch – hva med uttalen?
Arne Munch-Ellingsen, som forvaltet familiearven etter Edvard Munch, truet i sin tid NRK med å nekte institusjonen å vise bilder av «Skrik» og «Madonna» dersom man ikke sørget for at malerens navn ble uttalt med u-lyd, som i buss.
Normaluttalen av Munch har o-lyd, som i dunk. Biografen Ketil Bjørnstad betegnet truslene fra Munch-Ellingsen som «latterlige» og «sinnssyke». Å uttale navnet Munch med u er med på å «forkludre Munchs ettermæle», mente Bjørnstad.
Daværende NRK-sjef viste en handlekraft som på det hold var usedvanlig, iallfall i språklige affærer.
Han befalte samtlige NRK-medarbeidere å uttale Munch med u-lyd. Det lyder sant å si temmelig sært.
I normaltalespråket blir skriftens u regelmessig uttalt som o foran kk, k + konsonant og ng: bukk, bukt, bukse, lunge. Det samme gjelder foran nk: blunke, munk.
Munch-slekten har mange begavelser: en maler som Jacob Munch, en dikter som Andreas Munch og fremfor alle: historikeren P.A. Munch, malerens onkel.
Ingen av disse navnene har i normalspråklig uttale u-lyd.
Det var viktig for maleren å bli knyttet til slektskapet med P.A. Munch. Det er betegnende at han i brev til Universitetet i 1911 uttrykker forargelse over ikke å ha blitt invitert til minnefesten for «min onkel P.A. Munch».
Det er usannsynlig at maleren ville legge avstand til sin berømte onkel ved å insistere på å få navnet lest annerledes. Ingen har noensinne tvilt på at historikeren P.A. Munchs navn leses med o-lyd. Flere vitnemål peker i samme retning. Maleren selv sa navnet med o.
Stefaren til Inger Alver Gløersen, Sigurd Høst, var en venn av maleren. Gløersen forteller: «Det hendte hjemme i mitt barndomshjem at når jeg tok telefonen, så hørte jeg: Dette er Edvard Munch (o-lyd) – er far hjemme? Det samme har Ragna Stang fortalt meg skjedde med henne.» (Ragna Stang var datter til Jens Thiis, malerens venn.)
Inger Alver Gløersen legger til: «Det er så jålete å si Munch (u-lyd).»
Finn-Erik Vinje, professor emeritus
Jaså, ingen leser oss?
Norske studenter og forskere må skrive på engelsk, for ellers slukner siste håp om å bli sitert i et utenlandsk fagtidsskrift som ingen leser, skriver Halvor Hegtun i Aftenposten 27. oktober.
Påstanden om at ingen leser internasjonale fagtidsskrifter, er ikke ny. Men den blir ikke sannere om den gjentas. Jeg sitter i redaksjonen for et av disse tidsskriftene som angivelig ingen leser, Journal of Peace Research. Det redigeres på Peace Research Institute Oslo (Prio) og utgis på forlaget Sage i London.
I fjor registrerte vi 414.419 fulltekst nedlastinger av enkeltartikler. Noen er sitert over tusen ganger i andre fagtidsskrifter. Vi må vel kunne anta at slike tall tyder på at noen også har lest dem?
Journalister formidler kunnskap fra fagtidsskriftene. Forfattere sprer artiklene sine i sosiale medier. Vi i redaksjonen promoterer også ukentlig artikler som belyser aktuelle nyheter.
De internasjonale fagtidsskriftene er en uvurderlig kunnskapsressurs. Det er nok også derfor presset øker for at innholdet skal bli allment tilgjengelig – så enda flere skal få tilgang til dem.
Gudrun Østby, forskningsleder, Prio, medredaktør, Journal of Peace Research
Vi bør løse problemene sammen
«Under den blå regjeringen så vi en oppblomstring av tvilsomme tiltak» for å hjelpe mennesker med psykiske lidelser, skriver professorene Jan Ivar Røssberg og Jørgen G. Bramness i Aftenposten 25. oktober. Det er å snu problemstillingen på hodet.
Både FN og Verdens helseorganisasjon har sagt at vi trenger en annen tilnærming til hvordan vi behandler folk med psykiske lidelser. Det kan ikke alltid dreie seg om hvilken medisin-cocktail som passer.
Derfor bestemte Stoltenberg II-regjeringen at man skulle ha et «medisinfritt tilbud». Denne prioriteringen ble fulgt opp av Solberg-regjeringen. Dessverre har tvangsbruk og antallet som sliter med psykiske problemer, økt siden 2010.
Fremfor å forsvare egne interesser burde professorene ønske alle som kan bidra til å utvide tilbudet, velkommen, så lenge tilbudet er forsvarlig og kunnskapsbasert.
Psykisk helse er en økende utfordring i Norge. Da må vi erkjenne at vi ikke har lykkes med dagens behandling. Vi burde ikke sende sleivspark til hverandre, men heie. Det er dessverre mer enn nok psykiske helseproblemer til at alle har nok å gjøre.
Ole Andreas Underland, psykiatrisk sykepleier, daglig leder, Recoveryakademiet
