Feil konklusjon om håndsprit og resistens

Erik Martiniussen hevder det er vist sammenheng mellom økt forbruk av alkoholbasert hånddesinfeksjon, redusert effekt og økt risiko for antibiotikaresistens. Det er feil.

Erik Martiniussen deler i sin kronikk i Aftenposten 28. november en rekke bekymringer og påstander om sammenheng mellom bruk av alkoholbasert hånddesinfeksjon og risiko for økt forekomst av antibiotikaresistens i norske sykehus. Dette er viktige temaer som Folkehelseinstituttet (FHI) tar på største alvor.

Martiniussen hevder at bruk av alkoholbasert hånddesinfeksjon fører til at bakterier blir tolerante mot alkoholbasert hånddesinfeksjon. Han henviser til en australsk undersøkelse fra Pidot og medarbeidere fra 2018. Om det skulle vise seg at dette var korrekt, ville det vært alvorlig, men det har vi pr. nå heldigvis ikke grunnlag for å si.

Enkeltstudie uten støtte fra andre forskere

Artikkelen slår fast at alle bakterieisolatene som ble testet, ble fullstendig drept av 70 prosent isopropanol, som er av den styrken som brukes i hånddesinfeksjon. Det var først ved ikke klinisk relevant alkoholkonsentrasjon på 23 prosent og i en eksperimentell modell med sprittørk av musebur at de fant redusert bakteriedrap.

Artikkelen er blitt kritisert av andre vitenskapsfolk, blant annet fordi det ikke er brukt validerte og standardiserte metoder for å påvise effekt av desinfeksjonsmiddel, og fordi musemodellen var uklar og misvisende.

Mikroorganismer har evne til å tilpasse seg slik at de overlever trusler i miljøet de lever i, og kan utvikle større toleranse overfor enkelte desinfeksjonsmidler. Det samlede kunnskapsgrunnlaget viser imidlertid at det pr. i dag ikke finnes støtte for hypotesen om at bakterier og virus i økende grad er blitt motstandsdyktige mot alkoholbasert hånddesinfeksjonsmidler som følge av økende bruk.

Det er heller ikke grunnlag for å hevde at bruk av alkoholbasert hånddesinfeksjon bidrar til økt utvikling av antibiotikaresistens. Alkoholbasert hånddesinfeksjon er fullt virksom mot koronavirus og inaktiverer disse.

Såpe og vann er best

Håndhygiene er et effektivt smitteforebyggende tiltak, både i befolkningen og i helsetjenesten.

Håndvask med såpe og vann er anbefalt metode utenfor helsetjenesten, når det er tilgjengelig. Men ofte er ikke såpe og rennende vann tilgjengelig i alle situasjoner ute i samfunnet. Da er alkoholbasert hånddesinfeksjon anbefalt som et godt alternativ.

Som Martiniussen påpeker, er det stilt spørsmål ved hvor viktig håndhygiene er med tanke på å forebygge smitte med covid-19. Ved oppstart av pandemien var det begrenset med kunnskap om hvilke smitteveier som var de dominerende for covid-19.

Gjennom pandemien har forskning og erfaring vist at den viktigste smittemåten trolig er små og større dråper som overføres fra luftveiene hos en smitteførende person gjennom luften til luftveiene hos en mottagelig person, oftest over korte avstander. Direkte og indirekte kontaktsmitte er trolig mindre viktige smitteveier for covid-19.

Håndhygiene forebygger smitte

At kontaktsmitte er en mindre viktig smittemåte for covid-19, betyr ikke at det er uten betydning. Håndhygiene er også ett av flere effektive tiltak for å hindre spredning av andre smittsomme sykdommer som influensa og ikke minst omgangssyke.

I en tid hvor belastningen på helsetjenesten er sterkt presset, er det ekstra viktig å forebygge alle smittsomme sykdommer som kan føre til økte lidelser og økt belastning på helsetjenesten. Håndhygiene, på rett måte og til rett tid, er ett av flere viktige tiltak.

Resistensproblematikk og manglende effekt av desinfeksjonsmidler er noe FHI tar på alvor. Vi vil fortsette å følge nøye med på dette.

I dagens situasjon er god håndhygiene viktig. Det er et effektivt tiltak for å forebygge mange infeksjonssykdommer.

• Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.