Debatt

Hindrer forskning på LSD - et lovende terapeutisk hjelpemiddel

  • Andreas Wahl Blomkvist
    Lege i spesialisering
  • Halvard Hårklau
Vi ønsker en kunnskapsbasert og ærlig tilnærming til psykedeliske stoffers effekt på menneske og samfunn. Slik er det ikke nå, skriver artikkelforfatterne. Albert Hofmann, sveitsisk vitenskapsmann, er kjent for syntetiseringen av LSD i 1938.

LSD og lignende stoffer utsettes for en juridisk stigmatisering og en kulturmotstand som ikke har rot i virkeligheten.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I 1938 syntetiserte Albert Hofmann et stoff som senere kom til å spille mange roller i samfunnet: Fra en skjult historie med røtter i CIA og illegal eksperimentering til en katalysator for 60-tallets motkultur og lovende medisinsk behandling. Hofmann hadde oppdaget lyserginsyredietylamid (LSD).

Bevissthetsutvidende

Begrepet "hallusinogen" brukes om psykoaktive stoffer som LSD, psilocybin og meskaline. I 1957 brukte Dr. Humphrey Osmond begrepet "psykedelisk" fordi de

Andreas Wahl Blomkvist

sjelden gir hallusinasjoner som vi assosierer med psykose og sinnslidelse. Deres unike evne til å skape en bevissthetsutvidende og dyptgripende opplevelse kunne forandre ens verdier og syn på livet. Osmond og flere benyttet dette til å behandle diverse tilstander, deriblant alkoholisme.

Bill Wilson, grunnleggeren av anonyme alkoholikere, hevdet at den viktigste faktoren for helbredelse var en dyp og genuin religiøs opplevelse. Bruken av LSD i terapi ble etter hvert utvidet til psykiatriske lidelser og friske individer.

Halvard Hårklau

Osmond, og det vitenskapelige miljøet for øvrig, brukte opprinnelig LSD og andre psykedeliske substanser som eksperimentelle modeller for psykose. Det var en nytteløs affære som reflekterte den kristne kulturarven, og kanskje særlig det protestantiske nøkternhetsidealet, hvor endrede bevissthetstilstander er blitt ansett for noe abnormt og patologisk.Populær bruk av psykedeliske stoffer kom først på 60-tallet med motkulturen. De ga en følelse av innsikt og åpenbaringer som var fremmed, men på en annen måte ga gjenklang til Aldous Huxleys The Doors of Perception og den innflytelsesrike litteraturen fra beat-forfatterne Jack Kerouac, Neal Cassady og Allen Ginsberg. Den opprinnelige grobunnen for storstilt psykedelikabruk, og hippiebevegelsen for øvrig, var nettopp beatgenerasjon og deres artistiske Haight-Ashbury distrikt i San Francisco.

Lovende resultater i terapi

Mot slutten av 60-tallet utviklet motkulturen flere sider av seg. En side var politisk med ulik vektfordeling på voldelig og fredelig opprør. Bevegelsen var vanskelig å styre, og kriminalisering av psykedeliske stoffer ble brukt som et politisk middel for å slå ned på motkulturen. Det hjalp ikke at LSD viste lovende resultater i terapi for en rekke tunge psykiatriske tilstander, eller at undersøkelser viste at psykedeliske stoffer var trygge å bruke under de rette omstendighetene.

1970 ble psykedeliske stoffer plassert i Kategori I – en kategori reservert for særlig utrygge stoffer (uten antatt medisinsk effekt) og høyt potensial for misbruk. Til kontrast: Lobotomi var fortsatt en lovlig og akseptabel behandling.

Ble plassert på narkotikalisten i Norge

Det juridiske gikk hånd i hånd med en rekke løgner og medieoppspinn, blant annet påstander om hjerne— og kromosomskade. Når president Nixon lanserte sin kampanjen mot narkotika i 1971, handlet det ikke om offentlig helse, men om politikk. John Ehrlichman, rådgiver til Nixon, innrømmet senere at de løy om skaderisikoen til marihuana og andre stoffer for å angripe motkulturen. Samme år ved FNs psykotropkonvensjon i Wien ble psykedeliske stoffer regulert på det strengeste nivå, hvilket var grunnlaget for å plassere LSD på narkotikalisten i Norge.

Med den strenge reguleringen døde forskningen på LSD og andre psykedeliske stoffer tidlig på 70-tallet. Denne trenden har først i senere tid snudd, og vi ser en renessanse av forskningsinteresse. Tverrsnittsstudier finner ingen assosiasjon mellom psykedeliske stoffer og dårlig mental helse. Snarere tvert imot, er de assosiert med mindre psykologisk plager og lavere risiko for selvmordsforsøk og -tanker. En ekspertvurdering av ulike stoffer, publisert i Lancet, viser at de forårsaker langt mindre skade på samfunnet og individet enn for eksempel alkohol eller tobakk. Til sammenligning med andre stoffer, er avhengighetspotensialet fraværende.

Gir ingen langvarige effekt på hjernen

Oversiktsstudier om den farmakologiske kunnskapen til LSD bekrefter at stoffet er fysiologisk godt tolerert og gir ingen langvarige effekt på hjerne eller andre organer. Det er praktisk talt umulig å dø av overdose. Opplevelse av angst og panikk kan forekomme, men alvorlighetsgraden og risikoen avhenger sterkt av omgivelsene. På den annen side kan de gi utrolige opplevelser med positiv effekt i flere måneder.

I dag er det også en voksende litteratur som ser på bruken av psykedeliske stoffer for medisinske formål, for eksempel alkoholisme og annen avhengighet, clusterhodepine, depresjon og som psykoterapi for terminale pasienter. Dessverre står den juridiske stigmatiseringen i veien for forskningen. På grunn av de byråkratiske og økonomiske restriksjonene ble det nylig påpekt i British Medical Journal at det er enklere og billigere å forske på heroin enn psykedeliske stoffer.

Politisk maktmiddel

For øyeblikket reflekterer lovgivningen et historisk politisk maktmiddel på toppen av en rasistisk kulturarv. Det er en fullstendig avsporing å plassere LSD på narkotikalisten, og Folkehelseinstituttets side om LSD er en blanding av overdrivelser, fryktpropaganda og ren løgn. Som eksempel påstår Folkehelseinstituttet at LSD kan gi avhengighet, langvarig psykose og uønskede "flash backs". Uten en kraftig nyansering er ingenting av dette sant. LSD er ikke vanedannende, og sjansen for langvarig psykose eller "flash backs" er ørliten hos friske individer. Sistnevnte kan til og med oppleves som positive, og generelt er den psykedeliske opplevelsen berikende.

Vi har ikke svar på hvordan best regulere disse stoffene. Psykedeliske stoffer er potente, og man skal ha stor respekt for deres effekt. Det første steget, som flere forskere har ønsket, bør være å gjøre stoffene mer tilgjengelig for forskning. Når norske forskere blir karrièremessig lynsjet for å ytre seg politisk ukorrekt om psykedeliske stoffer, er det grunn for en endring. Vi ønsker en kunnskapsbasert og ærlig tilnærming til deres effekt på menneske og samfunn. Slik er det ikke nå.

Les også

  1. Uviten: Når forskning blir aktivisme

  2. Beruset forskningskritikk

Les mer om

  1. Debatt