Debatt

Å holde ut med KrF

  • Lars Kolbeinstveit
    Lars Kolbeinstveit
    Rådgiver i tankesmien Civita
KrFs forsvar av kontantstøtten provoserer. Den låser angivelig kvinner til hjemmet, barnet og kjøkkenbenken, skriver kronikkforfatteren. Her er nestleder Olaug Bollestad og partileder Kjell Ingolf Ropstad under årets landsmøte.

KrF representer på sitt beste en liberal motvekt til sosialdemokrati fra venstre og høyre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kritikken mot Kristelig Folkeparti etter landsmøtet i april avslører at norske kommentatorer har problemer med at Norge holder seg med et snev av partipolitisk motkultur.

De siste sysselsettingsutvalgene til Steinar Holden klarer ikke å bli enige om nevneverdige kutt, men kontantstøtten er de mot. Også Brochmann-utvalgene om innvandring og integrering pekte på kontantstøtten som uheldig for integreringen.

Fjernes kontantstøtten, vil det sannsynligvis komme et stort press på å øke kapasiteten i barnehagene

Men enigheten gjelder ikke bare i offentlige utvalg. Norsk skravleklasse kan ikke alltid enes om så mye på tvers av venstre-høyreaksen, men hvis temperaturen blir for høy under diskusjonen på en fest, er det bare å nevne kontantstøtten. Den er alle sosialliberale og anstendige mennesker mot.

Grunnen er en krysning av intellektuell latskap og lettvint forakt for Kristelig Folkeparti.

Kontantstøttealternativ koster også

I dag er kontantstøtte noe du kan få når barnet er mellom ett og to år og ikke går i barnehage. Barnet kan ikke gå fulltid i barnehage, men støtten kan differensieres.

For å få rett til kontantstøtte må man ha vært medlem i folketrygden i minst fem år. Det siste er ment å hindre at kontantstøtten svekker integreringen. Mange lurer kanskje på hvorfor kontantstøtten bevares, når så mange er mot den?

Bakgrunnen er at alternativet også koster penger. Alternativet svekker småbarnsfamilier valgfrihet, legger beslag på ressurser og kan øke offentlige utgifter. Likevel er det stort sett bare KrF som får kjeft for kontantstøtten. Det er urimelig.

Særlig partier til venstre misliker den valgfriheten som ligger i å gi folk kontanter

Fjernes kontantstøtten, vil det sannsynligvis komme et stort press på å øke kapasiteten i barnehagene. Flere partier ønsker flere opptak i året. Det krever økt bemanning og større offentlige utgifter. Ett år i barnehage varierer noe i pris for det offentlige, men en småbarnsplass er dyrest, fordi bemanningen må være større.

Ventestøtte vs. kontantstøtte

Særlig partier til venstre misliker den valgfriheten som ligger i å gi folk kontanter. Derfor vil de gi barnefamilier «ventestøtte» istedenfor kontantstøtte. Altså en støtte familier får mens de venter på at moder stat tar over og gir barnet plass der det hører hjemme i sosialdemokratiet: i offentlig barnehage.

Denne ideologisk-retoriske forskjellen skal vi selvsagt ikke kimse av, men i praksis er ventestøtte og kontantstøtte mye av det samme.

Samfunnsøkonomisk må vi likevel bli minnet om at kontantstøtten kan motvirke foreldrenes arbeidsdeltagelse fordi de går hjemme. Men noen foreldre kommer seg i arbeid likevel. De bruker kontantstøtten på annen barnepass, flybillett til svigerfar som passer barnet mens mor går på jobb, eller noe annet.

Slik vil også en såkalt ventestøtte fungere.

I SVs program står det at partiet vil «innføre ein ventestønad. SV vil avskaffe kontantstønaden og bruke pengane til ein ventestønad for foreldre til barn som ikkje har fått barnehageplass».

Arbeiderpartiet vil «Fjerne kontantstøtten og erstatte den med en ventestøtte for de som ikke har fått barnehageplass».

Det sosialliberale partiet Venstre er på samme linje. Barnet må helst i barnehage fra det er ett år, men det er ikke så enkelt å få til, fordi det krever store ressurser. Derfor må Venstrestatens barnefamilier også få ventestøtte.

KrF som motvekt

KrF får mye kritikk for økte offentlige utgifter til ulike kontantstøtteordninger til familier. Mye av kritikken er på sin plass, men ønsket om å øke offentlige utgifter er ikke noe som preger KrF spesielt.

Det er uforståelig hvorfor forslag som er mer liberale og i større grad ivaretar familiers valgfrihet, skal få så mye mer kritikk enn ideer som handler om at det offentlige – ikke familiene – skal passe barna våre.

Vanligvis skyr særlig venstreintellektuelle en reduksjon av velferdsytelser for å styrke arbeidslinjen

Partier, særlig til venstre, ønsker billigere eller gratis barnehage og SFO – helst i offentlig regi alt sammen. I partiprogrammene finner vi forslag til offentlige tjenesteordninger rundt barn som utvilsomt vil øke offentlige utgifter i høy grad.

Familien, sivilsamfunnet eller private alternativer rundt barna skyves bort.

KrF er en motvekt til denne utviklingen, men det merkes ikke av et kommentatorkorps som ikke klarer å se forbi K-en i KrF.

Vanligvis skyr særlig venstreintellektuelle en reduksjon av velferdsytelser for å styrke arbeidslinjen. Det er kald, nyliberal politikk. Men akkurat kontantstøtten må vekk – den er fra KrF.

At den såkalte ventestøtten ikke drøftes, er et typisk eksempel.

Arbeiderpartileder Jonas Gahr Støre forsøkte å si noe om dette i 2014 da han åpnet for å verne kontantstøtten. Han fikk mye motstand. Men Støre hadde mye rett. Det er ikke særlig praktisk forskjell på kontant- og ventestøtte.

Forsvar av valgfrihet

KrFs forsvar av kontantstøtten og valgfriheten provoserer altså. Den låser angivelig kvinner til hjemmet, barnet og kjøkkenbenken.

Men hvorfor kan ikke familier få litt selvbestemmelse og valgfrihet frem til barnet er to år? Må virkelig alle gå i takt i likhetens og arbeidslinjens navn?

Kan det tenkes at en mor som venter til barnet er to år med å gå ut i jobb igjen, har valgt det helt selv, selv om hun gikk på søndagsskole?

KrFs liberalisme kan likevel få problemer som de ikke helt ser. Velferdsordninger i form av kontantordninger kan virke negativt for integreringen, og de kan fremme ulikhet.

KrFs alternativer svekker ikke nødvendigvis friheten og velferdssamfunnet

KrFs velferdspolitikk er på mange måter bedre tilpasset et protestantisk Norge med høy tillit, arbeidslinje og pliktfølelse. KrF er ikke akkurat kjent for en restriktiv linje i innvandringspolitikken, og de utfordrer samtidig arbeidslinjen. Det kan svekke velferdsstatens bærekraft.

Men KrFs alternativer svekker ikke nødvendigvis friheten og velferdssamfunnet. Dette er en sentral kristendemokratisk tanke som en av KrFs samlende og ideologiske tenkere, Erik Lunde, er opptatt av. Han vektlegger valgfrihet, samt det sivile og familiære ansvaret vi har for hverandre.

Lunde understreker at velferdsstaten er til for mennesket, ikke omvendt.

Slik bygger vi et varmere samfunn, for å si det på KrF-språket. KrF representer på sitt beste en liberal motvekt til sosialdemokrati fra venstre og høyre. Den motmakten skal vi som samfunn være glade for.

KrF må bare huske at folk må betale for moroa selv, dersom staten skal bli mindre.

Les også

  1. Ropstads uttalelser om arbeidslinjen møter motbør – fra både regjering og opposisjon

  2. Aftenposten mener: Kontantstøtten er gått ut på dato

Les mer om

  1. Kristelig Folkeparti (KrF)
  2. Kontantstøtte