Debatt

Kort sagt, onsdag 21. april

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Fellesfag i videregående. Fjerde jernbanepakke. Formue. Nynorsk. Næringspolitikk. Her er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Studieforberedt med færre fellesfag?

Stortingsmelding 21 forskriver ulik fullføringsmedisin på yrkesfag og studieforberedende. Ordskiftet har rotet litt med hva som er hva. Derfor er det fint at Aftenpostens kommentator Therese Sollien 14. april får frem at fag- og timefordeling er ulik på de ulike programmene. Men det er en feilslutning at fordi yrkesfagelevene klarer seg med færre fellesfag, så bør dét også gå fint på studieforberedende.

På yrkesfag, der det i dag er 30 prosent fellesfag, er frafallet størst. Det handler lite om fellesfag og mye om mangel på læreplasser, særlig for gutter med innvandrerbakgrunn.

Mens yrkesfag skal forberede til læreplass, skal studieforberedende forberede til, ja, studier. Kanskje er 67 prosent fellesfag for mye. Kanskje bør alle starte med programfag på VG1. Men ikke glem at flere fellesfag er studieforberedende, uansett studier. Sollien skriver at kun de som skal bli humanister, bør «lære seg å lese kritisk, tenke selv, skrive langt og lese mye». Dette er jo dønn sentralt uavhengig av studieretning.

Selvfølgelig skal fremtidige ingeniører fordype seg i realfag. Jeg jobber med mange av dem og kan forsikre om at de fordyper seg. Tidligere elever melder også tilbake at de er glade for at vi vektla kritisk tenkning, langlesing og -skriving, for nå får de skryt for det i oppgaver som kreves i akademia.
De få som ikke fullfører på studieforberedende, sliter allerede i bredden, ofte på grunn av kvalifikasjoner fra start. Det er mye bra med Stortingsmelding 21, men det er ikke kausalitet mellom fordypning og fullføring. Det kan bli hyggeligere opplæring for flinkiser, men ikke mer fullføring.

Liv Cathrine Krogh, lektor, Horten videregående skole


Om å lage politikk gjennom bakspeilet

Kristin Clemet i Civita slår inn mange åpne dører om næringspolitikk fra tidlig 1980-tallet uten å adressere noen av de utfordringene vi står overfor i dag (Aftenposten 18. april). Hennes poeng er at staten ikke bør føre aktiv klima- og næringspolitikk, og at statlig eierskap er feil.

EU satser på sterke sektor- og teknologirettede virkemidler, og dette blir viktigere desto mer ambisiøs klimapolitikken blir. Slike tiltak er ofte næringspolitikk. Som næringspolitikk er dette et helt nytt paradigme om hvordan staten jobber for å utvikle ny teknologi og støtte oppbygging av nye næringer.

Regjeringens Langskip, et prosjekt for rensing, transport og deponering av CO2, illustrerer den nye tenkningen. Prosjektet har en klimabegrunnelse og innebærer tunge subsidier for å utvikle teknologi som på sikt (om man lykkes) vil skape grunnlaget for en ny næring. Prosjektet gjennomføres i tett samarbeid med virkemiddelapparatet og sterke enkeltbedrifter (som Norcem, Aker-systemet). Lykkes man, styrkes disse bedriftene kommersielt.

Vårt fornybare vannkraftsystem stiller Norge i en gunstigere posisjon enn andre land i Europa. Derfor kan vi bygge ny grønn og lønnsom industri. Vi kan eksportere hydrogen og batterier i skala. Norge har store vindressurser og arealer. Vi har også en høyteknologisk leverandørindustri som kan omstilles fra olje- og gassvirksomheten til et evigvarende, offshore havvindmarked.

Men som for Langskip-prosjektet trengs aktiv offentlig medvirkning og støtte til utvikling av nye næringer. Clemet synes å mene at historiske erfaringer med aktiv næringspolitikk viser at dette bør vi avstå fra å prøve på. Eller har jeg misforstått?

Kjell Roland, Roland Consulting


Nynorskjuks i praksis

Avdelingsdirektør Per-Kristian Larsen-Evjen i Utdanningsdirektoratet og leiar for Noregs Mållag Peder Lofsnes Hauge svarer begge på innlegget mitt i Aftenposten om omsetjingsprogrammet Apertium og juks i skulen. Ingen av dei vil inn på det urettferdige i at nokre elevar kan la eit dataprogram gjere om bokmål til nynorsk. Larsen- Evjen set lita si til frykta til elevane for å bli tatt i juks.

Denne teksten er omsett frå bokmål til nynorsk med Apertium. Det tok fem sekund å utføre dette. Eg tippar at ein elev som ønsker det, vil finne fem sekund der læraren ser ein annan veg. Hauge meiner at programmet ikkje er godt nok til å «jamne ut karaktervariasjon». Vurder nynorsken i dette innlegget sjølv – den er ikkje dårleg?

Språkkompetanse er meir enn bøyingsformer og ordforråd. Struktur i teksten, setningsoppbygning, refleksjon - alt dette kjem i tillegg i lengre tekstar, som må til etter læreplanen. Apertium kan ikkje gjere noko her. Men alt dette blir allereie målt i hovudmålskarakteren! Viss elevane bruker eit dataprogram til å produsere det som skil nynorskkarakteren frå bokmålskarakteren, blir det meiningslaust å gi ein eigen karakter for dette. Så den logiske følgja blir at viss ein ikkje kan komme unna omsetjingsprogram, må ein kutte ut eigen karakter i sidemål.

Geir Olav Kinn, Fagutvalg for norsk, Norsk Lektorlag


Tendensiøse regnestykker fra Civita

Statistikk og studier viser sterk og økende formueskonsentrasjon. Tankesmien Agenda har vist hvordan folk, når de får vite hvordan bildet faktisk ser ut, ønsker mer omfordeling. Civitas Steinar Juel gjentar imidlertid sitt mantra om at vår felles oljeformue har så stor betydning for den private formuesfordelingen at bildet faktisk er lite bekymringsfullt (Aftenposten 18. april).

Å lage regnestykker slik Juel gjør, der man fiktivt deler ut en andel av oljeformuen til alle, er tendensiøst og en avsporing. Det er dog helt riktig at en del av avkastningen fra oljefondet brukes til å smøre statsbudsjettene og slik bidrar til høyere velferd (eller lavere skattebelastning) for innbyggerne. Men fordeling av formue handler først og fremst om fordeling av makt. Slik makt oppnås når man selv besitter betydelig formue og dermed også makten til å disponere den. Tilsvarende makt oppnås ikke ved å bo i et land der staten besitter en stor oljeformue som (heldigvis) er underlagt streng politisk styring.

Du har ikke tilgang til nasjonens fellesformue på bok når bilmotoren ryker og du ikke har sparepenger på konto. Du får heller ikke kjøpt bolig eller aksjer med sikkerhet i oljeformuen. Den store økonomiske friheten, og makten, som medfølger store formuer, gjelder dem som besitter den privat.

Hannah Gitmark, fagsjef, Tankesmien Agenda


Høyesterett har ikke satt Grunnloven paragraf 115 til side

26. mars i år leverte Høyesterett i plenum en enstemmig utredning til Stortinget om følgende spørsmål: Ga Grunnloven paragraf 26 hjemmel for Stortingets samtykke til innlemmelse av den såkalte fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen? Høyesterett svarte ja.

I et innlegg i Aftenposten 13. april kritiserer professorene Eirik Holmøyvik og Christoffer Eriksen Høyesteretts grunnlovstolkning. Kritikken anfører at utredningen «reelt sett» handlet om hvorvidt retten mindretallet har til å blokkere myndighetsoverføring etter Grunnloven paragraf 115 skulle settes til side.

Det ville fort vært både oppsiktsvekkende og kritikkverdig om Høyesterett tilsidesatte grunnlovfestede mindretallsrettigheter.
Det er imidlertid vanskelig å følge professorene på at Høyesterett har gjort dette i sin utredning.

Spørsmålet i saken var formelt og reelt om Grunnloven paragraf 26 ga hjemmel for innlemmelse av den fjerde jernbanepakken.
Forholdet til Grunnloven paragraf 115 knytter seg til flertallskravet: Myndighetsoverføring etter Grunnloven paragraf 26 skjer ved vanlig flertall. Paragraf 115 krever tre fjerdedels flertall.

Den nåværende paragraf 115 ble vedtatt i 1962. Det var ingen forutsetning ved vedtagelsen at paragraf 26 ikke lenger kunne brukes til begrensede myndighetsoverføringer til internasjonale organisasjoner. At paragraf 26 gir en slik adgang, følger av langvarig Stortingspraksis frem til i dag.
Høyesterett går nøye igjennom disse forhold i utredningen.

Samtykke til innlemmelse av den fjerde jernbanepakke i EØS-avtalen ligger innenfor disse rammene. For fremtidige myndighetsoverføringer utenfor Grunnloven paragraf 26 kan eventuelt Grunnloven paragraf 115 tjene som hjemmel.

Stig Eidissen, PhD i rettsvitenskap


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. studier