En drøm om alenejul
Vi er noen som trives alene. Pandemien er vår gullalder.
Endelig kan jeg være mye alene, uten å få blikk som sier «stakkars deg». Jeg har ikke lyst til at andre mennesker skal synes synd på meg. Jeg har heller ikke ork til å gå i forsvar og si at jeg har lyst til å være alene på julaften. Feire er kanskje et for sterkt ord å bruke. Feiringer er vel helst et ord vi bruker når man er flere enn ett enkelt menneske.
Men jeg har lyst til å være alene, i stillheten – og kanskje får jeg kontakt med Gud. I det store guddommelige universet – som vel er julens omdreiningspunkt. Jeg vet ikke, har aldri fått testet ut en slik alenejulaften.
Mest mulig alene
I ti år har jeg prøvd å være alene, men jeg har gitt meg. Takket ja til den ene juleinvitasjonen etter den andre. Smilt på bilder på Facebook, tagget i store juleselskaper at «her er jeg også».
Det har vært fint det også, ingenting å klage på, hverken når det gjelder maten eller alle de menneskene jeg har delt ulike julaftener med. Masse gaver og mange klemmer.
Poenget mitt er at vi er noen mennesker som trives alene, og disse pandemitidene er vår gullalder. Nå kan vi være mest mulig alene, spesielt vi som er i risikogruppen, med helsemyndighetenes velsignelse.
Det er nå legitimt at jeg kan si, og selvfølgelig begrunne med pandemiforsiktighet, at jeg (dessverre) må takke nei. Ta hensyn til meg selv, vet du. Og ingen spør meg noe mer, bare nikker samtykkende og sier at jeg er fornuftig, at jeg også er med på den store dugnaden.
Nå kan jeg puste fritt
Det store mantraet nå, i aviser og på TV, er at vi lider fordi vi ikke kan være mange sammen. Og jeg er selvfølgelig med på dugnaden, uten oppriktig å lide.
Nå kan jeg puste fritt – alene. Og være den jeg ønsker å være. Jeg må vel skynde meg å si at jeg ikke misliker mennesker. Sosial er jeg også, men ikke hele tiden. Jeg er ikke en virvelvind blant mennesker, men heller et svalt pust, som deltar mildt i julerushet blant glade mennesker.
Jeg klarte heller ikke i år å velge mitt førstevalg. Nemlig å være alene på julaften.
Sønnen min sendte meg en fin melding, hvor det sto: « ... er du helt sikker på at du ikke vil være sammen med oss?»
Og jeg er jo ikke helt sikker. Aleneforsøket er en lengsel. Familien min er virkeligheten. Så jeg takket ja i år også. Og så får jeg se om lengselen tar overhånd neste år.
God jul i alle fall – til hver og én av dere, og alle sammen.
