Asylaktivister opererer med sine egne fakta

«Vi har ingen bølge i Europa», skriver Evy Ellingvåg. Hun tar feil. Tallenes tale er klar, svarer Nina Hjerpset-Østlie.

Dagbladet spanderer en helside for å informere det norske folk om hva operasjonsleder pressgruppen Foreningen av tolvte januar Evy Ellingvågs føler overfor meningsmotstandere. Ellingvåg er nemlig drittlei av å «debunke» og tilbakevise «grumsete tankegods», løgner og myter i flyktningdebatten.

Det er da også fort gjort å bli drittlei av en utrivelig virkelighet når den trenger seg på, men skal vi ta Ellingvågs påstander for pålydende, må vi ha som premiss for debatten at alle andre enn Ellingvåg og hennes meningsfeller farer med løgner eller myter.

No-go-soner for politiet i Tyskland

I det følelsesbaserte innlegget hevder Ellingvåg for eksempel at «påstanden om no-go soner i Tyskland og Sverige er ettertrykkelig tilbakevist». Politiledelsen i Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike delstat, tillater seg imidlertid å være uenig og varslet nylig at deler av byen Duisburg er i ferd med å bli no-go-soner for politiet.

Lovløse enklaver i Sverige

I Sverige har Rikskriminalpolitiet oppgradert boligområdene hvor de ikke kan opprettholdelov og orden til 55. Dette er områder hvor det finnes en utagerende misnøye mot samfunnet og hvor det er vanskelig å få oppklart lovbrudd. I tillegg blir politiet, brannutrykningspersonell, ambulanser, postbud, budbiler og journalister angrepet.

Trusler og stenkasting mot offentlighetens representanter forekommer ofte. Forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet påBrottförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekrefter at det i dag eksisterer enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder.

Så mange kommer til Europa

— Jeg er skittlei av myten om hordene, svermene og bølgen. Vi har ingen bølge i Europa, skriver Ellingvåg.

Europas befolkning er muligens ikke enig. Tallene er da heller ikke på Ellingvågs side - de heller. Hittil i år har det ifølge EUs grensebyrå Frontex ankommetover 250.000, og tilstrømningen ser ikke ut til å avta. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har det ankommet 130.000 til Italia via kysten i år, mens over 100.000 har kommet til Hellas.

Bare hittil i år har Ungarn alene mottatt over 110.000 asylsøknader, mer enn en fordobling fra 2014. Tyske myndigheter forventer å motta over 500.000 asylsøknader i løpet av inneværende år.Det kan også tenkes at de 30.000 fastboende på Kos — hvor det nå oppholder seg over over 7000 migranter, og 200 nye ankommer daglig - vil være uenig i Ellingvågs virkelighetsbeskrivelse.

Ønsket om å emigrere fra det afrikanske kontinentet

— De færreste vil til Europa, fortsetter Ellingvåg i affekt.

Skal vi få hennes påstand «de færreste vil til Europa» til stemme, må vi imidlertid gå ut fra at det er flere enn politiet i Sverige og Tyskland som lyver, som for eksempel migrantene selv.

I 2009 fant det internasjonalt anerkjente Gallup World Poll at 700 millioner - 16 prosent - av verdens voksne befolkning ville emigrere hvis de kunne. Det var flere enn det som bodde i Nord- og Søramerika til sammen på det tidspunktet. Det var hovedsakelig innbyggerne i subsahariske land på det afrikanske kontinentet som uttrykte ønske om å emigrere. Her svarte hele 38 prosent - 165 millioner - at de ville emigrere hvis muligheten bød seg.

Hvor ville de hen? 24 prosent - rundt 165 millioner - ville til USA. 44 millioner ville til Storbritannia eller Frankrike, 35 millioner til Spania og 25 millioner til Tyskland. Samlet ville nærmere 210 millioner flyttet til et EU-land.

I 2013 hadde antallet som ville emigrere falt til 13 prosent, altså beskjedne 630 millioner på verdensbasis. Av dem vil 42 millioner til Storbritannia, 31 millioner til Frankrike og 28 millioner til Tyskland.

Ønsket om å emigrere fra det afrikanske kontinentet vil neppe bli mindre mindre fremover.

Afrikas befolkning øker, mens Europas faller

FNs nyeste befolkningsfremskriving viser at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere10 milliarder; 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land.

Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.

Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningenvil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år.

Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode. I mange afrikanske land får hver kvinne mellom seksog åtte barn, hvilket den økonomiske utviklingen ikke går raskt nok til å håndtere.

Til sammenligning vil Europas befolkning falle fra nåværende 10,1 til 7,4 prosent av jordens samlede befolkning i løpet av de neste 35 årene.

Fattigdom og forskjeller

Utviklingen i de fredelige, men fattige landene Gambia og Senegal illustrerer dette. Men Afrika har aldri opplevd at så mange unge menn emigrerer til Europa. Dette er særlig påtagelig i for eksempel Gambia, hvorutvandringen nå er så stor at Washington Post kaller det enfolkevandring.

Hvor fattigdom engang utgjorde et slags fellesskap i disse landene, har forskjellene mellom rik og fattig økt betraktelig.

Har man et familiemedlem i Europa er man rik. Rundt 4 prosent av den gambiske befolkningen (65.000) er bosatt i utlandet og sender hjem så mye penger at det utgjør hele 20 prosent av landets BNP.

Likeledes er et økende antall unge sengalesere å finne blant det store antallet migranter som tar seg over Middelhavet på vei til Europa. I følge Institute of Migration i Geneve ankom det flere sengalesere enn syrere, somaliere og eritreere til Italia i årets tre første måneder.

Senegal: De unge og best utdannede drar

Senegal har nærmere 15 millioner innbyggere, hvorav hele 75 prosent i følge en studie foretatt av Oxford-universitetet i 2013 ønsker å emigrere innen de neste fem årene. Emigrasjonen har allerede startet og det er de unge og best utdannede som drar. I motsetning til de som flykter fra krig, sultkatastrofer eller av økonomiske årsaker, forlater Senegals unge en økende levestandard bak seg for å skape seg et bedre liv på det europeiske kontinentet.

Studenter og professorer fra Senegals toppuniversitet, sivile tjenestemenn, lærere og politibetjenter betaler menneskesmuglere for å komme seg til Tripoli i Libya og derfra til Europa.De reiser imidlertid til et Europa som befinner seg i en økonomisk krise og allerede har svimlende26 millioner arbeidsledige.

Sengalesiske myndigheter, som i 2014 utstedte over tre ganger så mange pass som året før, er bekymret:

– Det som skjer nå er ikke så annerledes enn da slavehandelen pågikk. Vi mister de armene vi trenger for å bygge dette landet, sier emigrasjonsministerSouleymane Jules Diop.

Push og pull-faktorer i en perfekt symbiose

Ellingvåg fortsetter med å avvise pull-faktoren med push-faktoren, som om dette var to helt forskjellige fenomener løsrevet fra hverandre. Det er de ikke, de fungerer sammen i en perfekt symbiose.

«Nei, trygdeytelsene i Europa er ikke den viktigste pull-faktoren. Krig, nød, konflikter, undertrykking, sult og håpløshet er de viktigste PUSH-faktorene. Derfor reiser folk hjemmefra. Folk ønsker seg levende barn med ei framtid. Så enkelt», skriver hun.

For at Ellingvåg skal ha rett, må vi nok en gang konstatere at det er noen som lyver åpenlyst.

Denne gangen europeiske insitusjoner, som for eksempel det meget grumsete og rasistiske Røde Kors. Under Dansk Røde Kors' internasjonale konferanse om flyktninger i Københavni mars, opplyste Røde Kors' asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, at hun hadde registrertat asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening.

Asylsøkere og andre innvandrere fra Midtøsten og Afrika holder seg med andre ord godt oppdatert.

Menneskesmuglerne bidrar aktivt til å spre denne kunnskapen, hvilket Jyllands-Postengang på gang har dokumentert, senest i juli 2015.Det er tross alt en integrert del av«asylpakken» smuglerne selger.

Mønsteret bekreftes i en rapport fra Frontex, som viser at en stor andel asylsøkere og andre innvandrere til Europa fra Midtøsten og Afrika gjør grundig research før de begir seg avgårde og derfor bevisst søker segtil land som har høye velferdsytelser. Frontex opplyser i tillegg at mange av asylsøkerne som søker mot Europa ikke kommer direkte fra Syria, men fra et av nabolandene.

Iårsrapporten for 2015 (side 18)heter det om tilstrømningen i 2014:

«Størstedelen av syrerne søkte ikke asyl i det medlemslandet de først ankom til, men søkte i stedet til andre medlemsland av mange forskjellige grunner, især fordi de forventer å motta mer attraktive velferdsytelser.»

Presseoffiser og talsperson Eva Moncure for Frontex hovedkontor i Warszawa kommenterte:

«I de europeiske landene har vi ulike asylsystem. Velferdsytelsene varierer mellom landene, så asylsøkerne har en motivasjon til å søke asyl i et land som tilbyr høyere velferdsytelser. Asylsykerne er meget interesserte i å komme til de nordiske landene, fordi de kan få opphold i lengre tid og man får mer støtte.»

På spørsmål om asylsøkere har god kjennskap til de forskjellige forskjellige lands offentlige ytelser, svarte hun: «Ja, det har de. Det er jo befolkningsgrupper fra deres hjemland som allerede har bodd i de forskjellige europeiske land i mange år. De kjenner jo alt til ytelser og systemet.»

Andre EU-organer som European Asylum Support Office (EASO) gir Frontex rett i at størrelsen på velferdsytelser har betydning for asylsøkeres valg av land.

Godt dokumentert at «andre forhold» enn behov for beskyttelse får migranter til å reise

— «De fleste lyver om at de trenger beskyttelse». Men kjære vene! Jeg blir så forbanna av denne gjentatte stigmatiseringen!, rabler Ellingvåg videre.

Igjen må vi anta at Røde Kors er løgnere for å få Ellingvågs påstand til å holde vann. Hos Dansk Røde Kors mener man at ikke engang halvparten som ankommer er reelle flyktninger, men økonomiske migranter som benytter asylinstituttet til noe det aldri har vært ment for. Røde Kors-sjef Anders Ladekarl mener derfor at det er viktig å få skilt de reelle flyktningene fra øknomiske migranter, slik at det ikke ender med at et skeptisk Europa tar etter Australias asylpolitikk.

At det er «andre forhold» enn behovet for beskyttelse som får migranter til å reise gjennom hele Europa til land med mer attraktive sosiale stønader er for øvrig et så dokumentert faktum at også vårt eget UDI har fått det med seg:

Direktør i UDI, Frode Forfang, skriver rett ut at de aller fleste asylsøkere har et klart ønske om å søke asyl lenger nord i Europa og derfor gjør alt de kan for ikke å bli registrert med fingeravtrykk i for eksempel Italia.

Det skyldes ikke frykt for avslag, for har man beskyttelsesbehov, er sjansene like store der som lenger nord i Europa, skriver han og legger til: «Det er altså andre forhold som gjør at noen land er mer attraktive, uten at jeg skal gjøre nærmere rede for det her.»

Et av disse forholdene er som nevnt størrelsen på sosiale stønader og regler for familiegjenforening, etc. Et annet er om det allerede finnes en diaspora i vertslandet; venner, slektninger eller tidligere landsmenn.

Innvandring pådriver for mer innvandring

Innvandring, inklusive asyltilstrømning, er pådriver for mer innvandring. Professor i økonomi og offentlig politikk, direktør ved Centre for the Study of African Economies ved Oxford University og forfatter av boken «Exodus», Paul Collier, beskriver diaspora som de innvandrere og deres etterkommere som har beholdt sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i sine vertsland. Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene ved innvandring, samtidig som de gir mer næring til ytterligere innvandring.

Resultatet er at når diasporaen vokser, akselererer innvandringen.

Paradoksalt nok fører også økonomisk vekst i hjemlandet til at flere utvandrer. Det skyldes rett og slett at flere får råd til det.

Det er således ikke de fattigste - eller de som i størst grad er berørt av «krig,nød, konflikter,undertrykking, sult og håpløshet», slik Ellingvåg påstår - som kommer seg til Europa:

«Fordi migrasjon er kostbart er ikke migranter blant de fattigste i sine hjemland. Effekten for de etterlatte avhenger til syvende og sist av om emigrantene får opp farten på de politiske og sosiale endringene i hjemlandet eller ikke. En beskjeden hastighet på utvandringen, slik som for eksempel i Kina og India, hjelper, spesielt hvis mange migranter kommer hjem igjen. Men en utvandring av unge og dyktige – som i Senegal – fører til et tap som fanger samfunnet i fattigdom.» Men på en liten øy, uten en migrant i sikte, utenfor Kragerø sitter altså en Evy Ellingvåg og raser mot ubehagelige fakta og alle som fremfører dem.

Det er og blir feil fakta, for hun sliter åpenbart med å akseptere opplysninger som utfordrer verdensbildet hun abonnerer på.

Å overse enhver saksopplysning som måtte trenge seg på, virkeligheten likeså, samtidig som man skal overbevise omverdenen om at alle som sier noe man ikke liker enten lyver eller serverer myter, er forøvrig et skikkelig sisofysarbeid, så det er ikke rart asylaktivisten Ellingvåg blir sint og drittlei. For det er faktisk tidkrevende og kjedelig å stadig måtte tilbakevise tids- og energityver som utelukkende opererer med egne fakta og null dokumentasjon, men med et vell av opprørte følelser.

Når jeg kjenner etter er jeg i grunn drittlei den typen debattanter selv.

Oppdatert: Endret fra Haiti til Senegal i denne setningen: Men en utvandring av unge og dyktige – som i Senegal – fører til et tap som fanger samfunnet i fattigdom.

Twitter: @Ninahjerpset

Delta i debattene - følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter