Debatt

Skjebneår for euroen | Elisabeth Holvik

  • Elisabeth Holvik

Euroen overlevde krisen i 2012, men nå tårner problemene seg opp på ny. Foto: Tobias Schwarz, NTB Scanpix

Når det som trengs for å redde euroen vil føre til økt oppslutning om partier som ikke vil ha euroen, hva gjør en da?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Euroen overlevde krisen i 2012, men nå tårner problemene seg opp på ny. Foto: Tobias Schwarz, NTB Scanpix


Det er 60 år siden Romatraktaten ble underskrevet. England vil glimre med sitt fravær under feiringen i Roma, og krisene står i kø. For å overleve må eurosamarbeidet reformeres. Å fortsette som nå kan utløse nye kriser.

Da det nesten sprakk

I 2012 var krisen dyp i flere land i Sør-Europa, og mange fryktet at de ville bli tvunget til å forlate euroen. Frykten førte til at kapital ble flyttet ut av disse landene og satt på bankkonto i banker i Nord-Europa.

Hvis et land i krise hadde gått ut av eurosamarbeidet, ville verdien av dette landets valuta falt kraftig i verdi. Innbyggere som hadde penger stående i lokale banker ville fått konvertert disse innskuddene til en ny, lokal valuta til lavere verdi. De som hadde flyttet penger fra usikre banker i Sør-Europa til trygge banker i Tyskland og Nederland, ville beholdt verdien av euroen.

Selvforsterkende krise

Den raske kapitalutgangen fra land i Sør-Europa bidro til en selvforsterkende krise i disse landenes banksektor. Det som reddet euroen i 2012, var at sentralbanken i Europa lovet å gjøre alt for å redde euroen – herunder å tilføre banker i Sør-Europa penger, presse renten til rekordlave nivåer og svekke euroen for å bedre de søreuropeiske landenes eksportmuligheter.

Tilliten til disse landene bedret seg etter 2012, og euroen overlevde. Men – i dag er det på ny en økende kapitalutgang fra land i Sør-Europa, og igjen går kapitalstrømmen til nordeuropeiske banker.

Problemer i kø

Eurosamarbeidet slår sprekker, og lederen av Eurogroup, den nederlandske finansministeren Jeroen Dijsselbloem, har påpekt at solidaritet forutsetter plikter. Han illustrerte poenget med følgende: «you cannot spend all the money on drinks and women and then ask for help». Uttalelsen ble ikke tatt spesielt godt imot av landene i Sør-Europa.

  • Oppslutningen om euroen i Italia har falt til et lavmål. I desember svarte hele 47 % at euroen har vært dårlig for den italienske økonomien. Kanskje ikke så rart når veksten har uteblitt, industri forsvinner, ledigheten er skyhøy for ungdom og statsgjelden 132 % av BNP. På toppen av det hele opplever Italia en strøm av migranter over Middelhavet og liten hjelp fra EU.
  • Hellas må få på plass en ny krisepakke i løpet av sommeren.
  • Konservative republikanere presser Trump til å nekte IMF å gi Hellas mer penger før Hellas gjennomfører reformer.
  • Det er heller ikke lett, hverken for Tyskland eller Frankrike, å yte mer hjelp før valget i september er over.
  • Og i Hellas' naboland Tyrkia har president Erdogan truet med å slippe inn horder av flyktninger om han ikke får det som han vil.

Reformer må til

Euroen var et politisk prosjekt, og tanken var at kriser – som man visste ville oppstå på grunn av de svake strukturene i valutasamarbeidet – ville presse frem tettere økonomisk og politisk samarbeid.

Problemet nå er en økende folkelig motstand mot euroen, mot sentralstyring og mot å betale for andre lands økonomiske vanstyre.

Lite vil bli gjort før valgene i Tyskland og Frankrike. Men noe må gjøres.

Når det som trengs for å redde euroen innebærer mer makt til Brussel og mer økonomisk integrasjon – og disse tiltakene vil føre til økt oppslutning om partier som ikke vil ha euroen, hva gjør en da?

Elisabeth Holvik, Erling Røed Larsen, Aksel Mjøs, Helle Stensbak og Arne Jon Isachsen skriver hver uke om økonomi i spalten Signert.

Som om det var i går. Les mer om 2012-krisens ulike konsekvenser:

Les mer om

  1. IMF
  2. Euro
  3. Økonomi
  4. EU