Kort sagt, 12. mars

  • Redaksjonen

Sylvi Listhaug, NAV, høyskoler og medierevolusjon. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvorfor mange nordmenn støtter Sylvi Listhaug

Det er ikke innvandring i seg selv som gjør at mange nordmenn støtter Sylvi Listhaug. Det er det store antallet asylsøkere som bekymrer oss. Vi har ingen kontroll på hvor mange som kommer som asylsøkere eller hvem de er.

Det er nok få som føler seg truet bare fordi en annen person velger ikke å spise svin eller feire jul. Det er når det oppstår konflikter rundt våre mest grunnleggende verdier at motviljen mot det flerkulturelle oppstår. 52 prosent av britiske muslimer sa i en undersøkelse gjort av Channel 4 at de vil forby homofili. I et åpent demokrati som Norge er det fritt frem for slike standpunkter også å vinne frem politisk.

Vi må differensiere mellom forskjellige typer innvandring og forskjellige kulturuttrykk. Vi må få frem nyansene om vi skal finne frem til de beste løsningene på en problemstilling som er helt avgjørende for Norges fremtid. Når vi konstruerer en debatt rundt innvandring generelt til å bli et spørsmål der man enten er for eller imot, kan resultatet bli mer polarisering, og det har vi mer enn nok av fra før.

Maria Zähler, Oslo


Mange som ikke synes de når frem hos NAV

Jeg viser til svar til meg fra Jørn Torbergsen i NAV angående mine problemer med å nå frem. Det er mulig dere har en så høy fornøydandel som det sies, det er iallfall mange som ikke synes de når frem.

Jeg tror at de som greier seg med det svaret de får når de ringer 55553333, nok er fornøyde, men at de som må videre til et lokalt NAV-kontor og ikke

umiddelbart får snakke med den saksbehandleren det gjelder, ikke hører til denne gruppen!

For selv om du sier at denne saksbehandleren skal ringe tilbake, og han også gjør det, så er ikke vi i andre enden alltid tilgjengelig på telefon. Så det kan uansett bli en lang runddans med stadig nye å forholde seg til og lang og, etter mitt og manges syn, unødvendig venting på telefonen.

Samme dag som du svarte meg, var jeg på Dagsnytt 18 om denne saken, og der ble det påvist at jeg slett ikke er så «alene» om frustrasjon over dårlig tilgjengelighet som dere synes å tro. Etter programmet er jeg også blitt oppringt av flere for meg helt ukjente personer som har fortalt både om vanskelig tilgjengelighet og om brev som er vanskelige å forstå, ofte med til dels motstridende innhold.

Jeg håper dere griper fatt i disse tingene og ikke later som om min opplevelse var et engangstilfelle.

Ragnhild Hypher, Oslo


Når kunnskap ikke fører til innsikt

De profesjonsutdannende høgskolene er i de siste 25 årene blitt gjenstand for omfattende endringer. Det har ikke skortet på gode intensjoner. Det vi har savnet, er de faglige begrunnelsene: en grunnleggende argumentasjon med utgangspunkt i høgskolens samfunnsgitte oppgaver og i utdanningenes verdier og behov.

I dag innser stadig flere at universitetssatsingen har fått paradoksale konsekvenser. Et tydelig uttrykk for dette fremgår av kronikken i Aftenposten den 14. februar, der forteller professor Elisabeth Gording Stang at «Overgangen (til Høgskolen i Oslo) fra Universitetet i Oslo, hvor jeg hadde studert i syv år og arbeidet i ti år, ble et akademisk kultursjokk. Fokuset var på undervisning, ikke på forskning».

Stang får klart frem at profesjonsutdanningene på noen avgjørende måter skiller seg fra det moderne forskningsuniversitetet.

Denne forskjellen gjenspeiles ikke i rektor Curt Rices svar av 15. februar. Som sine forgjengere overser han utfordringene, bygger ønsketenkning inn i beskrivelsene og presenterer disse som uproblematiserte sannheter: «HiOAs kjernevirksomhet er å levere kunnskap, både i form av kandidater til viktige yrkesgrupper i samfunnet, og stadig oppdatert viten om hvordan fagområdene våre og verden rundt oss utvikler seg. Dette gjør vi med glede og til glede for hele samfunnet, inkludert studentene våre.»

Det er slike tatt-for-gitt-heter som har drevet frem de ovenfra- og utenfrastyrte strukturendringene.

Jeg savner en grunnleggende fag- og vitenskapsdebatt om praksisfagenes fagforståing, om hvordan utdanningene definerer, begrunner, fremstiller og praktiserer sin faglighet, om tenkemåter og om kunnskapstyper, om fagkultur og faglige lærings- og arbeidsmåter, om de oppgaver den enkelte utdanning holder for sine og om grensene mellom utdanninger.

En slik grunnleggende og dannende fagdebatt om formål, om forholdet mellom praksis og teori og om hvilke interesser profesjonskunnskapen og profesjonsutdanningene er til for, burde være en obligatorisk del av virksomheten i akademia.

Sigurd Haga, Seniorkompetansesenteret, Høgskolen i Oslo og Akershus


Medierevolusjonen truer medienes meningsmonopol

Knut Olav Åmås har åpenbart ikke skjønt dét når han 1. mars skriver at «det pågår en kamp om dagsorden» og at kritikken av etablerte medier «undergraver den uavhengige, profesjonelle journalistikken».

Det er ikke bare snakk om en kamp om dagsorden. Det pågår en medierevolusjon. Stadig mer kommunikasjon, faktaformidling og meningsytring skjer i nye, sosiale medier. Aviser og tradisjonelle medier er gårsdagens måte å kommunisere på. Og godt er det!

For illusjonen om «den uavhengige, profesjonelle journalistikken» er det vel egentlig bare folk i mediene selv som fortsatt tror på. Og det er ikke mediekritikken som har undergravd medienes troverdighet. Det har de klart selv, enten det gjelder partipressen, kapitalsterke mediemoguler eller den politisk korrekte ensrettingen i den liberale pressen.

Det er ikke vanskelig å skjønne at journalisten Åmås ikke liker det. Men jeg sliter med å forstå at han som direktør i Fritt Ord og leder av Mediemangfoldsutvalget skrubber så bakstreversk med beina mot en utvikling som bidrar til å bringe ytringsfriheten ut til vanlige folk, hvor den hører hjemme, i stedet for å la den forbli forvaltet av et selvtilfreds kommentariat som søker å fremstå objektive og nøytrale.

Øystein Steiro Sr.


Hvilke signaler sender NIPT-testing til vordende foreldre?

Vanligvis når jeg griper til tastaturet for å ta del i det offentlige ordskiftet, er det i kraft av å være overlege og professor. Denne gangen er det som vordende far.

Nylig har helse- og omsorgsminister Bent Høie vedtatt at Norge skal fortsette og intensivere jakten på fostre med trisomier som Downs syndrom. Han kunne tatt et modig valg og sagt at i Norge er alle fostre, barn og voksne like mye verd, uavhengig av kjønn, egenskaper og sykdom. Imidlertid velger han en politikk som sier det motsatte.

Alle som venter barn, håper naturligvis på friske barn, men livet er uforutsigbart. Så langt vi vet, venter vi et friskt barn i april. Skulle vi likevel få et sykt eller funksjonshemmet barn, vil det nok utløse en sorg og innebære utfordringer. I en slik situasjon ville det forverre smerten betydelig å vite at helse- og omsorgsministeren fører en politikk som tydelig signaliserer at barn med visse egenskaper er en slik byrde for familien og nasjonen at de gjerne kan velges bort.

For hvorfor skulle han velge å videreutvikle slik testing, dersom det ikke var et gode at barna kan velges bort? Dersom han ikke mener dette, er hans eneste alternativ å si «med dagens teknologi og dagens abortlov kan vi ikke hindre at gravide kjøper private tester og velger bort fostre med egenskaper de ikke ønsker, men på min vakt slutter vi med å gjøre det i statlig regi». Det ville sende noen helt andre signaler til vordende foreldre.

Olav Magnus S. Fredheim, vordende far, Nittedal