Delt bosted kommer best ut | Frode Thuen
En lang rekke studier har undersøkt hvilke bostedsordning i etterkant av samlivsbrudd som er forbundet med best psykososial helse hos barna.
Ifølge psykologene Maren Sand Helland, Tonje Holt og Trine Eikrem (i et debattinnlegg den 31. mars) kommer jeg med usannheter i debatten om delt bosted når jeg hevder at forskningen viser at barn som lever med delt bosted, jevnt over klarer seg bedre enn barn som lever hovedsakelig med mor eller far. Det er en temmelig drøy påstand.
Her kan du lese debattinnlegget :
Frode Thuen kommer med gjentatte usannheter om delt bosted
For det finnes en lang rekke studier, fra ulike land, som har undersøkt hvilke bostedsordning i etterkant av samlivsbrudd som er forbundet med best psykososial helse hos barna. Og i praktisk talt alle disse studiene finner man at den ordningen som tilsvarer delt bosted, kommer best ut.
To rapporter
La meg bare nevne to illustrerende eksempler: I en studie publisert i tidsskriftet Child & Society (Bjarnason et al., 2012), rapporterer man funn fra en undersøkelse gjennomført i 36 vestlige land. Her konkluderer forskerne på følgende måte: «Children in joint physical custody reported significantly higher levels of life satisfaction than their counterparts in other types of non-intact families.
Tilsvarende konkluderer svenske forskere (Fransson et al., 2015) etter en gjennomgang av ti ulike, svenske studier: I en majoritet av studierna rapporteras barn i växelvis boende ha mindre psykisk ohälsa och bättre välbefinnande än jämnåriga som bor med baret en förälder.
Konsistent funn
Ulike land har ulike benevnelser på det vi kaller delt bosted. I engelskspråklig litteratur omtales det som joint physical custody, mens svenskene, for eksempel, kaller det växelvis boende. Det er også en viss variasjon i hva denne bostedsordningen innebærer i praksis, men det ligger stort sett tett opptil det vi definerer som delt bosted. Og uansett hvordan denne ordningen defineres og praktiseres – og uansett hvordan det er blitt undersøkt i de ulike studiene, kommer altså barn som lever på denne måten gjennomsnittlig bedre ut enn de som hovedsakelig bor med mor eller far. Det er med andre ord et usedvanlig konsistent funn, og jeg kan vanskelig forstå at det er mulig å konkludere annerledes enn jeg gjør – hvis man faktisk har satt seg inn i denne forskningen.
Usaklig personangrep
Hva som er grunnen til at delt bosted kommer bedre ut enn andre bostedsordninger, vet vi imidlertid mindre om. Vi vet heller ikke særlig mye om hvorfor foreldre velger, eller ikke velger, denne bostedsformen. Og vi vet lite om hvilke forhold som eventuelt ikke er forenlig med delt bosted. Derfor er det absolutt behov for mer forskning på dette området.
Det vi derimot ikke trenger mer av, er usakligheter og personangrep. Det er hverken forskningen eller debatten tjent med.
Sand Helland & co. sine udokumenterte påstander om at jeg sprer usannheter, fremstår i dette lys som litt underlig. Det er særlig underlig på bakgrunn av at jeg er invitert med som ekstern rådgiver og samarbeidspart i et forskningsprosjekt om konflikter etter samlivsbrudd, som disse forskerne driver. Hvorfor invitere med en professor som de mener farer med usannheter om forskningen som de ønsker å bidra til?
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
