Debatt

Kort sagt 10. oktober

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Statsministeren spiller Pokémon Go i landets nasjonalforsamling. Dette er pinlig for nasjonen, skriver Thor Egil Braadland. Trond Solberg

Pinlig, Solberg

Norge får nok en gang internasjonal pressedekning fordi en borgerlig partileder spiller Pokémon i et offisielt møte i parlamentet. Forrige gangen var det partileder Trine Skei Grande (V) i et høringsmøte.

Denne gangen var det enda verre: Statsministeren spiller Pokémon i landets nasjonalforsamling, i en debatt om de store linjene om landets fremtid, trontaledebatten, mens hennes flertallsgrunnlag talte. Dette er pinlig for nasjonen. Både fordi det fremstiller Norge som en nasjon som har så mye penger at vi tøyser bort alvoret, at vi ikke trenger anstrenge oss. Vi leker oss bort.

Også fordi den samme regjeringen forventer at landets skoleelever skal sitte i plantasjerett geledd i klasserommet og lytte på læreren, om de så er syke. Hvordan skal elevene ta dette alvorlig, når statsministeren viser at voksne selv ikke tar konsentrasjon og oppmerksomhet så alvorlig?

Thor Egil Braadland, Oslo

Kongen sto, mens regjeringen vaklet

Regjeringen, ved utenriksminister Halvdan Koht (Ap), var den første som sa nei til Hitler, i møte med Tysklands sendemann (ambassadør) dr. Curt Bräuer i grålysningen 9. april. Dette hevder professor Tom Kristiansen i Aftenpostens kronikk 28. september.

I 27 år, helt siden min dobbeltkronikk i Aftenposten 8. og 10. april 1989, har jeg prøvd å få historikere med Kristiansens syn med på en debatt om dette, basert på kildene. Realiteten er nemlig at da dette møtet fant sted, er det intet som tyder på at Koht hadde forstått at Norge var utsatt for en invasjon. Han trodde landet sto overfor alvorlige krenkelser og episoder i norske farvann, og intet mer.

Historikere som har forsvart regjeringen Nygaardsvold, har gjerne nøyd seg med å referere generelt til «alle meldingene som strømmet inn» i løpet av natten, og har uten analyse forutsatt at disse tegnet bildet av en invasjon. Men setter man meldingene på en tidslinje natten igjennom, og gjennomfører en innholdsanalyse etter hvert som tingene utviklet seg, ender man bare med et bilde av «ukjente» og «fremmede» krigsskip i våre farvann, at blant annet Ytre Oslofjord festning hadde skutt etter fartøyer som deretter forsvant i tåken, og at små tyske styrker var i land blant annet i Trondheim. Dette kunne godt være resultat av kamper mellom tyske fartøyer og britenes overlegne Royal Navy, som kunne ha tvunget tyskerne til å søke ly i norsk havn.

Etter den britiske mineleggingen i norske farvann 8. april, og også etter senkningen av det tyske troppetransportskipet «Rio de Janeiro», demonstrerte Koht i Stortinget at han overhodet ikke var på sporet av hva som skulle komme. Dette har også Aftenpostens Per Egil Hegge godtgjort. Han har dokumentert at etter møtet i Stortinget dro ikke Koht til Utenriksdepartementet for å følge den videre utviklingen. Han dro på damebesøk og var utilgjengelig i flere timer.

John Berg, forsvarsanalytiker

Til forsvar for moralisering

Ingunn Økland problematiserte at gjenkjennelige virkelige personer utleveres i romaner. Erik Fosnes Hansen kaller det moralisering. Det er moralsk debatt om mange fenomener i tiden. Hansen mener neppe at fenomenet «utlevering av medmennesker i romaner» skal være unntatt fra slik debatt, eller at Økland ikke bør tillate seg være samtidsfilosof på sitt eget område. Problemet for Hansen er formodentlig Øklands bruk av Vigdis Hjorts bok som konkret eksempel. Men hvordan skal Økland mer effektivt få skapt verdifull oppmerksomhet om et generelt problematisk fenomen enn ved å være konkret og trekke frem et ferskt, alvorlig tilfelle?

Det er selvsagt kjedelig for Hjort at oppmerksomhet dermed tas vekk fra hennes kunstprestasjon. Men den risikoen burde Hjort selv ha forutsett. Hun kan ikke forlange at lesere begrenser sine tanker og skrifter om hennes tekster til det som passer henne. Det er vel dessuten mindre alvorlig at en anmelder «setter briller på leserens nese» (sitat Hansen) enn at han/hun ut fra rent personlig synsing foretar slakt som helt fratar folk leselysten. Forfattere har ingen beskyttelse mot det sistnevnte. Da bør forfattere heller ikke beskyttes mot moralske utfordringer. Aftenpostens oppfølgende dokumentasjon i saken var interessant og kanskje noe forfattere kan lære av.

Erik Nord, forfatter av nøkkelroman, Oslo

Eldre som ressurs

Vi må tenke nytt om eldre i arbeidslivet. Hvorfor ikke ta videreutdanning etter fylte 60, i en tid der de fleste snart kan regne med å leve til de er over 90?

Å få eldre til å stå lengre i arbeidslivet enn i dag, er en av nøklene til å sikre et mer bærekraftig velferdssamfunn. Skal vi få til det, må vi få et system som behandler eldre mennesker som en ressurs.

Arbeidspolitisk talsperson for Arbeiderpartiet, Dag Terje Andersen, skriver i Aftenposten at han mener Høyres arbeidslivspolitikk gjør det tyngre å være eldre arbeidstager. Det han reagerer på er en uttalelse fra Torbjørn Røe Isaksen (H) om at «kanskje eldre i stedet for en ekstra ferieuke bør få en ekstra uke til videreutdanning eller skolering.»

Ja, hvorfor ikke? Vi synes Andersens reaksjon er et godt eksempel på et litt utdatert syn på eldre arbeidstagere. Mange av dagens ordninger stammer fra en tid der ventet levealder i Norge var 71 år. Slik er det heldigvis ikke lenger. Da må vi snart slutte med ordninger som automatisk forbereder alle på at «nå er det tid for å gå inn for landing» i det øyeblikket du fyller 60.

Kristian Tonning Riise, leder, Unge Høyre, og Astrid Nøklebye Heiberg, seniorrådgiver, Høyre

Fremmer idrett som kan føre til demens

I 2015 vedtok Regjeringen en handlingsplan for demens. Planen angir hvordan man skal bedre situasjonen for dem som er rammet og deres pårørende. Vi vet noe om årsakene til demens, men fortsatt ligger store forskningsoppgaver foran oss. Nasjonalforeningen for folkehelsen er interesseorganisasjon, men støtter også forskning for å finne årsaker og bremse utviklingen av sykdommen.

En årsak til demens er det som kalles kronisk traumatisk hjerneskade (CTE). Det er en varig skade som forårsakes av gjentatte slag mot hodet. CTE ble først beskrevet hos boksere. Tilstanden utvikler seg i løpet av 15 til 20 år etter at man har begynt å bokse, men diagnosen kan først slås fast på obduksjonsbordet. Klinisk vil CTE-pasienter få en rekke forskjellige symptomer fra utydelig tale, skjelvinger, kognitive forstyrrelse til Alzheimer og Parkinsons sykdom.

Boksing er blant de få idretter der hensikten er å skade motstanderens hjerneceller og påføre en hjernerystelse. For det er det man gjør. Forbud mot proffboksing i Norge er blitt omtalt som «annerledeslandet». Nei, Norge kunne bli «foregangslandet», som nettopp tar sikte på å hindre nevrologiske tragedier blant mennesker som utsetter seg for målrettede hjerneskader.

At Regjeringen på den ene siden snakker varmt om omsorg for demenssyke og samtidig fremmer en idrett som har nettopp slike konsekvenser, er ikke bare uforståelig. Det er dumt.

Knut Engedal, (professor em. UiO), leder i Nasjonalforeningen for folkehelsens råd for demens, og Dag S. Thelle, (professor UiO), leder i sentralstyret Nasjonalforeningen for folkehelsen.

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Historikerne imponert over filmen: Denne gangen er det fusket lite med historiske fakta

  2. KULTUR

    Jakob Lothe: – Etikk har vært forsømt innenfor litteraturforskningen

  3. KULTUR

    Vigdis Hjorth svarte «nja» på spørsmålet om det som står i romanen hennes, er sant

  4. SPORT

    Professor: Økonomisk nedgang og arbeidsløshet kan gi verre helseeffekter enn selve pandemien

  5. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 23. juli

  6. VITEN

    «Lyse utsikter for behandling mot demens»