Debatt

Virkelighetsdebatten oppfordrer til detektivlesing av romaner | Kari J. Spjeldnæs

  • Kari J. Spjeldnæs, forlagsdirektør Aschehoug Litteratur

Aftenpostens virkelighetsdebatt plasserer personer som de aller, aller fleste lesere aldri ville forbundet med et skjønnlitterært verk, inn i fortellingen, som om den var sann. Som om de var personer i et dokumentarisk verk, skriver forlagsdirektør Kari J. Spjeldnæs. Foto: Monica Strømdahl

Aftenpostens formål ser ut til å være å beskytte personer som aldri har bedt om å få sitt liv gjengitt i en roman, men avisen oppnår det stikk motsatte.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenposten har den siste måneden vært pådriver for den såkalte virkelighetsdebatten. Avisen har vært opptatt av å trekke tydelige forbindelser mellom romaners fiksjonsunivers og faktiske hendelser i privatsfæren. Virkelighetsdebatten er blitt en merkelapp på enkeltpersoners mulighet til å verne seg mot å kunne kjenne seg igjen i romaner – eller mangel på sådan. Mange har ytret seg, og noen har etterlyst forlagenes stemme i debatten.

Jeg kan kun uttale meg på vegne av det forlaget jeg representerer, Aschehoug. For oss er spørsmål om etisk ansvar og hva som står skrevet i bøkene vi utgir noe vi tar på største alvor. Vurdering av etiske problemstillinger inngår i den delen av forlagsarbeidet som skjer mellom forfatter og redaktør, i redaksjonene.

Spørsmål og problemstillinger vil alltid være avhengig av sjanger, og de variere fra verk til verk. Vi leser hvert enkelt manus på sine premisser. Vurderinger og problemstillinger knyttet til enkeltutgivelser vil for alltid inngå i det fortrolige rommet mellom forfatter og forlag. Som forlag uttaler vi oss ikke om prosesser bak våre enkelte utgivelser.

Skjønnlitteratur er ikke faktisk historie

Noe av det spesielle med denne virkelighetsdebatten er at den tilsynelatende blander genrepremisser. Det er ikke i den nitide avtegningen av faktisk historie at skjønnlitteraturen viser sin store styrke. Spørsmål om forsvarlig gjengivelse av virkeligheten mellom to permer er vanligvis viet sakprosafeltet, ikke skjønnlitteraturen. Av gode grunner. Skjønnlitteratur kjennetegnes jo nettopp ved at alt, absolutt alt, tilsynelatende oppleves virkelig, men det er innenfor rammene verket selv skaper.

Romaner og andre skjønnlitterære verk må leses og vurderes på helhetlig og selvstendig grunnlag, hver bok for seg. Forfatteren skaper og skriver. Forlaget leser, vurderer, gir tilbakemelding, er i dialog med forfatter, leser nye versjoner, innhente nye interne lesere og eksterne konsulenter for så, om prosessen kommer så langt, til slutt si at nå er dette verket ferdig for utgivelse. Bak enhver romanantagelse har vi en kjede av spørsmål, svar, lesninger og omskrivninger som i sum omfatter en vurdering av verket som en kunstnerisk helhet.

Forlaget vet ikke nødvendigvis om deler av en roman henter forelegg fra faktiske hendelser i forfatterens liv. Det er heller ikke forlagets oppgave å undersøke dette. I teorien kan hver setning, hver scene, hver karakter være hentet fra noe forfatteren har opplevd. Det er i seg selv ikke et argument hverken for eller imot en roman. Spørsmålet forlaget må ta stilling til er hvordan det er gjort, hvordan den språklige foreningen av form og innhold bærer frem et verk på sine premisser.

Virkelighetsdebatt mot sin hensikt

Aftenpostens virkelighetsdebatt har skapt et inntrykk av at det har en egen verdi å kartlegge, spore opp, identifisere hvorvidt forfattere i sine romaner gjengir hendelser fra eget liv som inkluderer personer i kretsen rundt forfatteren. Formålet er å beskytte personer som aldri har bedt om å få sitt liv gjengitt i en roman.

Det rare er at Aftenpostens virkelighetsdebatt virker helt motsatt. Personer som de aller, aller fleste lesere aldri ville forbundet med et skjønnlitterært verk, blir plutselig uløselig plassert inn i en skjønnlitterær fortelling, som om den var sann. Som om de var personer i et dokumentarisk verk. De fleste trenede lesere vet at fiksjonens «sannhet» sjelden lar seg avlese 1:1 mot et faktisk forløp. Selv om en ramme, hendelser eller historier har likhet med noe som har skjedd, betyr ikke det at leseren skal lese romanen som sakprosa.

En effekt av Aftenpostens virkelighetsdebatt er at leserne blir oppfordret til en form for detektivlesing av romaner: Hva har skjedd? Hvem er dette? Jeg kan knapt tenke meg et dårligere utgangspunkt for lesing av skjønnlitteratur. Det minner mer om en avsporing.


Les mer om

  1. Aftenposten
  2. Roman
  3. Virkelighetslitteratur

Relevante artikler

  1. KOMMENTAR
    Publisert:

    Aftenpostens kulturedaktør om Hjorth-saken: «Det blir for enkelt å sette «roman» på omslaget av en bok og tro at man med det kan slippe unna en debatt om etikk og moral i litteraturen»

  2. DEBATT
    Publisert:

    Behovet for fri og utfordrende skjønnlitteratur | Kristenn Einarsson

  3. KULTUR
    Publisert:

    Jan Kjærstad om Helga Hjorths roman: – Dette er alle forfatteres drøm

  4. DEBATT
    Publisert:

    Hjorth-debatten handler ikke om jus, men om etikk

  5. KULTUR
    Publisert:

    Føler seg utlevert i eks-mannens bok

  6. KULTUR
    Publisert:

    Jakob Lothe: – Etikk har vært forsømt innenfor litteraturforskningen