Debatt

Kort sagt, mandag 21. august

  • Redaksjonen Aftenposten

Pelsdyrhold, Olav Thon og utbygging av Turufjell, romanen Arv og miljø og Oslo-byråkratiet. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Uverdig av AUF i valkampen

AUF-leiar Mani Hussaini seier i Aftenposten fredag 11. august at pelsdyrhald betyr tortur av dyr. Dette er eit kunnskapslaust, uverdig og avskyeleg utsegn om vårt husdyrhald og set eit grotesk stempel på alle pelsdyrbønder.

Det er veldig tydeleg at det her er ekstreme «dyrevern»-krefter som har nådd fram med sin propaganda, både mot pelsdyr og anna husdyrhald. Det er i seg sjølv eit alvorleg demokratisk problem. Fyrstehandskunnskap gjennom realitetane for gardsdyra er i slike tilfelle lite interessant å innhente, fordi det høver dårleg saman med propagandaen mot pelsdyrhald.

Stortinget gjorde i januar 2017 vedtak om å gå inn for berekraftig utvikling, med styrka krav til dyrevelferda. Fagleg kunnskap og tilrådingar frå Vitskapskomiteen, etologisk (dyreatferd, red. anm.) ekspertise og veterinærar som har god erfaring frå tilsyn med pelsdyrgardar, var avgjerande.

På trass av mykje kunnskap tilgjengeleg, kjem likevel ein slik uverdig og krenkande ytring frå Arbeiderpartiet sin ungdomsleiar, som er å gå langt over streken. Slike avskyelege meiningar bør få konsekvensar for Ap ved det komande stortingsvalet.

Hege Brattebø, pelsdyrbonde med mink og Sigbjørn Kirkebøen, pelsdyrbonde med rev


Æresmedlem i DNT raserer norsk natur

Hadde det vært mulig, burde Olav Thon vært fratatt æresmedlemskapet sitt i DNT og mistet tittelen Årets Fjellgeit fra 2007. Eiendomsinvestoren står nå i fremste rekke for å rasere ett av de få større, gjenværende og urørte fjellskogområdene i hele Buskerud og på Østlandet. De storstilte planene, som omfatter et areal på 13 700 dekar og åpner for en utbygging av omkring 2000 hytter og alpinanlegg ved Turufjell i Flå kommune i Buskerud, har møtt sterk motstand. Ikke minst fra DNT selv, der Thon vitterlig er æresmedlem!

Buskerud fylkeskommune la ned innsigelse mot utbyggingen i området i henhold til Fylkesmannens anbefalinger. Fylkesmannen har sterkt frarådet store deler av den foreslåtte utbyggingen og viste til nasjonale føringer om at det ikke skal bygges i store sammenhengende høyfjellsområder og sårbare naturområder.
Nå må DNT si nei til flere Judaspenger fra en person som både i ord og handling har stått i fremste rekke for å ødelegge deler av hele grunnlaget til Turistforeningen, nemlig det enkle friluftslivet i en uberørt natur. Når er nok nok?

Gry M. Jakobsen, Drammen


Hjorth er Hjorth

Jeg hadde stor glede av å lese Vigdis Hjorths roman Arv og miljø. Jeg gledet meg over språket, og jeg levde med i historien i boken. Den formidlet et budskap: Hvordan kjennes det å kjempe mot en urett når de som naturlig skal stå opp for deg, svikter.

Dette kan være nyttig refleksjon for oss alle. Som leser kjente jeg på denne følelsen som en nerve gjennom hele boken. Jeg brukte ikke en eneste kalori på tanken om dette kunne være Vigdis Hjorths egen familiehistorie. Ikke kjente jeg det ringeste til familien Hjorth, ikke hadde deres historie noe å gjøre med min leseropplevelse. Det var tematikken i boken som engasjerte, skildret gjennom livet til romanfigurer.

Så dras historien plutselig ut av romantilværelsen. Vi møter en konkret familiehistorie som diskuteres. Vi får ulike innspill om hva som er rett og galt i fremstillingen, og om hvor forfatteres etiske grenser går, hvordan det oppleves å være modell for romaner. Familien Hjorths historie blir med ett allemannseie. Mange har mye å si.

Fortsatt er Arv og miljø en roman av allmenngyldig verdi. Den er skrevet og vil leve videre. Familien Hjorths dilemma kan ikke ødelegge det. Jeg skjønner godt at mennesker kan bli støtt og krenket når de føler seg misbrukt av en forfatter. Det gjorde modellen til Nora i Et dukkehjem også. Det er et reelt dilemma. Jeg ville selv hatt det ille om jeg hadde følt meg utnyttet. Vi er utsatt for krenkelse hele tiden fra andres penn, journalister, Facebook, Twitter. Det er dilemmaet vi må leve med. Vi klarer aldri å trekke en etisk grense som klarer å temme den frie vilje.

Tove Jølle


Vi innbyggere er sårbare i Oslo-byråkratiet

Johnny Gimmestad tar en viktig debatt i leserinnlegget «Legg ned hele bydelssystemet» om hvordan vi innbyggere vil at tjenestene skal organiseres.

Jeg har også erfart hvor sårbare vi innbyggere er i Oslo-byråkratiet, og derav etablerte Innbyggerforeningen i Oslo. Vår målsetting er å skape mer åpenhet rundt kritikkverdige forhold. Foreningen mottar tilbakemeldinger fra innbyggere og ansatte i kommunen. Hovedvekten av disse omhandler, urovekkende nok, bydelsledelse som utviser manglende forståelse for lovverket, kommunens forpliktelser og etiske retningslinjer. Det hjelper ikke til at kommunens varslingsrutiner har hull slik at lovbrudd og uetisk oppførsel ikke blir korrigert.

For å nevne noen av konsekvensene dette gir: Innbyggere, spesielt i sårbare situasjoner, får ikke den hjelpen de trenger eller har krav på. Kommunen blir en ekstra belastning for de involverte og vanskeliggjør samarbeidet mellom brukerne og kommunen. Innbyggerne mister tillit da handlingene heller ikke representerer Oslo kommune på en troverdig måte.

Med dagens teknologi kan mange leder- og administrasjonsfunksjoner i byråkratiet digitaliseres, og kanskje sentraliseres, slik Gimmestad påpekte. Det er derfor ansvarsløst ikke å diskutere kost-nytte rundt dagens organisering. Vil det gi mest verdi for innbyggerne med mange dyre ledere og ansatte i byråkratiet som i dag, eller bør ressursene omfordeles for å styrke institusjonene og det direkte tjenestetilbudet?

For å få en god og saklig debatt, trenger vi mer åpenhet på områdene der det svikter. Foreløpig stiller vi spørsmål om Oslo kommune er organisert til det beste for oss innbyggere.

Tina Rødahl, styreleder i Innbyggerforeningen i Oslo

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Dyrevern
  3. AUF
  4. Utbygging
  5. Flå
  6. Turistforeningen
  7. Olav Thon